Etterhvert som løpene man skal delta i nærmer seg så begynner man å følge med værmeldinga for aktuelt område. Så også denne gangen. Foran andre løp har disse variert mye og endret seg fra dag til dag, men denne gangen lå meldingen stabilt på godt vær.
Foran sånne løp er jeg usikker på det meste, på formen, oppladningen, været, påkledning, utstyr, dropbager og så videre. Ikke noe unntak denne gangen. Jeg gruer og gleder meg på så mange plan at det er helt vilt.
Normalt gjør jeg det meste av pakking og slikt i siste liten. Ikke helt sånn denne gangen, da jeg faktisk hadde pakket dropbagene før avreise. Så lenge jeg har bilen med meg rasker jeg med meg mye mer utstyr enn jeg trenger, bare sånn i tilfelle væromslag, at jeg skulle ombestemme meg eller liknende. Hotell ordnet jeg først ett par dager før løpet.
Jeg har aldri tidligere løpt ett løp med så lite support underveis. Hva skulle jeg spise underveis? Jeg bestemte meg for å gå for brødskiver. Ett og ett halvt brød ble smurt opp med mengder av smør og med forskjellig kjøttpålegg og brunost:
Dette er i seg selv ganske tørt og vanskelig å få ned etterhvert som spyttproduksjonen faller til ett minimum. Men med en sprut vann til hver munnfull fungerte dette greit. Jeg åt nok ikke alle 24 brødskivene, men heller ett par skiver for mye enn for lite, ikke veier de mye heller. Jeg hadde også med ett par gel for variasjonens skyld. Så 6 brødskiver med fra start og 6 skiver plassert i hver dropbag. Som drikke hadde jeg fra start 2 flasker Powerade som jeg fylte med vann fra bekker etterhvert som de ble tomme. Jeg hadde også to flasker Powerade ventende i hver dropbag.
Jeg hadde også plassert sko og klær i alle dropbagene men regnet ikke med å bruke mye av det.
Etter å ha fått gnagsår i mine gamle terrengsko helga før hadde de møtt en sin endelige skjebne. Uten terrengsko ble valget enkelt, mine godt prøvde Asics gel nimbus. Planla å bytte til Hoka på Kalhovd da det etter dette skulle være mest grus. Skovalget hadde jeg i ettertid ingenting å utsette på.
Sekken forøvrig var pakket kun med den obligatoriske utrustningen. Værmeldinga var god og det var ingen grunn til å ha med seg mer enn høyst nødvendig.
En av betingelsene for å få stikke av fra jobben var at jeg måtte være tilgjengelig på telefon og at jeg hadde med meg iPad i bussen til start for å ha kontroll over serverparken vår. Jeg måtte ta ett par telefoner på bussen, ellers var det stilt og fredelig på den fronten.
Kjørte hjemmefra rett etter jobb på torsdagen og var fremme i sjutiden. Under innsjekk på hotellet opplevde jeg første lille arrangørtabbe, fikk beskjed om at frokosten startet 7:30, samtidig med vår bussavgang. Fikk med meg resepsjonisten opp til arrangøren og etter en liten prat skulle han se hva han kunne gjøre. Kort tid etterpå var han tilbake med beskjed om frokost fra 6:45. Kjempeservice.
Dette var forøvrig den eneste lille anmerkning jeg hadde til hele arrangementet.
Rommet var fint men forferdelig varmt etter å ha ligget i sola hele dagen, og kun ett vindu som kunne åpnes bare såvidt på gløtt.
Middagen på kvelden var en hyggelig anledning til å treffe igjen gamle kamerater og å treffe noen nye. Matlysten var ikke helt på topp men jeg spiste så mye jeg klarte.
I seng i relativt ordentlig tid men som vanlig problemer med å sove ordentlig, og ett altfor varmt rom hjalp ikke på det.
Opp i 6 tiden, ferdig sjekket ut og klar i god tid før frokostserveringen åpnet. Litt dårlig matlyst på morgenen også men fikk da ned noe. Bekymrer meg litt at det fremdeles er 5 timer til start. Liker å komme meg i gang så snart som mulig etter frokost, særlig på så lange løp. Men først måtte vi jo komme oss til start og dit var det en tre timer lang busstur. Prøvde å slappe av så godt som mulig men det blir ikke ordentlig søvn. Hadde med meg tre stykk rislunch som jeg fordelte utover.
Noen bilder fra startområdet:
Vi fikk også tilbud om en Redbull før start av disse jentene:
Starten gikk og jeg lå vel midt i feltet, etter en liten kilometer så jeg meg tilbake og så at det var god strekk i feltet allerede:
Jeg bryr meg minimalt med hva andre gjør i slike løp og fokuserer på å løpe mitt eget løp. Om jeg tilsynelatende løper sammen med noen er det helt og holdent deres valg, jeg går der jeg føler for, løper når jeg vil og har akkurat den farten jeg føler er riktig til enhver tid.
Det var veldig greit å ha GPS'en fremme og kunne sjekke sporet med jevne mellomrom. Det hendte jeg var litt ute av kurs, men aldri mer enn 10-15 meter.
Noen bilder underveis:
Hadde en stund følge med Amund og Svein og fikk tatt dette bildet av guttene:
Jeg tar bilder med GPS'en min og den har en karabinkrok jeg ikke er flink nok til å få unna hele tiden.
Etter å ha løpt mye på grusveier og traktorspor fram til Rauhelleren ble det stadig mer uløpbar sti. Mellom Solheimstulen og Kalhovd var det ikke mange plasser man kunne løpe. Fra Kalhovd til Rjukan bare grusvei og bittelitt asfalt her løpte jeg i nedoverbakkene og gikk i oppoverbakkene og vekslet mellom gang og løp på flatene, deretter rett opp stort sett.
Løypa var på mange måter slik jeg hadde forventet den, jeg hadde håpet på bedre stier som det gikk an å løpe på men det var som det var.
Jeg har ingen skjema som jeg løper etter og fokuserer bare på å ikke løpe/gå for hardt og vet at gjør jeg dette så kommer jeg ganske høyt på listene til slutt.
Fulgte planen, eller mangelen på plan til punkt og prikke. Bruker minimalt med tid på sjekkpunktene, vil anslå at samlet tid på alle sjekkpunktene var 15-20 minutter. Hvile gjør man i mål. Byttet til Hokaene ved Kalhovd etter planen og er godt fornøyd med det valget.
Ble litt tatt på senga av mengden mygg som dukket opp på kvelden/natta og som gjorde det nesten umulig å stoppe for å tisse, eller finne frem hodelykta.
Den eneste nedturen jeg hadde underveis var ett lite anfall av svimmelhet som jeg fikk halvveis mellom Kalhovd og Rjukan. Måtte sette meg ned i noen minutter og vente på at det gikk over, noe det da også gjorde og jeg kjente ingenting til dette senere.
Knapt noe annet løp kan man se mål så langt unna:
Nesten litt demoraliserende, på dette tidspunktet hadde jeg ca. 9 timer igjen og kunne altså se målet i det fjerne.
Løp ikke forbi så mange underveis men på sjekkpunktene fikk jeg vite at jeg stadig avanserte da løpere foran meg brøt.
Det var selvfølgelig godt å nå toppen og følte at jeg sprang opp til toppen når det begynte å flate ut. Svært mange av turistene de siste hundre meterne visste hva som foregikk og klappet og oppmuntret, det føltes godt. Såpass unna gikk det den siste biten at fotografene ikke fikk det ordentlig med seg og jeg måtte gjøre en "rerun" for fotografenes ære.
En tredjeplass på 27 timer og 25 minutter var langt over forventningen, men ikke mindre velkommen.
Dette er dog den ekte målgangen, bildet stjålet av arrangøren.
 |
| foto: Kai-Otto Melau |
Noen bilder fra toppen:
Jeg hadde en på alle måter fantastisk tur som jeg sent vil glemme.
Noen tanker jeg har gjort meg i ettertid:
Jeg var egentlig i forferdelig dårlig form og ville vært veldig langt unna min bestetid på maraton. Dårlig trening i april etter 100 miles løp i slutten av mars og syk nesten hele mai får ta skylda for det.
Grunnen til at jeg allikevel gjør det såpass bra i ett sånt løp er flere. For å bli god på ultra må man løpe ultra og dette var min nummer 50. Beina mine tåler dette uten store problemer. En annen ting er også erfaringen, jeg kjenner meg selv veldig godt og kan min "evighetshastighet". Jeg vet hvor stor belastning jeg tåler uten å brenne meg opp.
Det går i større og større grad opp for meg at jeg er relativt mye dårligere når det går oppover, jo brattere jo verre. Her spiller formen en del inn, og mangel på spesifikk trening. Dette skal jeg bli mye flinkere å trene på i fremtiden.
Etter løpet har beina vært så fine som de aldri tidligere har vært etter så lange løp, og jeg har virkelig måtte holde meg selv igjen for å ikke løpe for mye for hardt nå etter løpet.
Hittil har jeg både gruet og gledet meg til UTMB, etter denne bekreftelsen på at jeg KAN så bare gleder jeg meg. Bring it on.
