Meråker Mountain Challange, en opplevelse på godt og vondt.

Det sies at man blir god til det man trener på, dette hadde jeg definitivt ikke trent nok på.

Jeg hadde forventet mye mer løpbart terreng. Distansen, antall høydemeter og tidene fra i fjor tilsa det. Når det viste seg at 90 km egentlig var 65 og at 4000 høydemeter egentlig var 4500, så var jeg nok blitt litt lurt. Men tilbake til før start.

Norge har de siste årene fått to skikkelige fjelløp, Hornindal rundt og Meråker Mountain Challange(MMC).
Begge løpene har fristet å prøve, men inntil nå har det ikke passet. MMC klarte jeg å få inn i timeplanen, så jeg meldte meg på og bestilte fly. Transport til og fra flyplassen så ut til å gi meg mange timers venting begge veier så jeg sendte en forespørsel til arrangøren om jeg hadde funnet beste måte. Svaret fra primus motor Hallgeir Lundemo var særdeles oppløftende, de skulle sørge for at jeg ble både hentet og levert. Glimrende, da var det bare å få på plass riktig utstyr og begynne å glede seg.

På turen fra Værnes til Teveltunet fikk jeg flott guiding av Jorun Lundemo som hentet(og senere leverte) meg. Fikk installert meg på rommet og kunne slappe av på senga i stedet for å måtte vente på bussen i Stjørdal.
På startnummer utleveringen fikk vi vite at bussen gikk fra Teveltunet 06:00 neste morgen, først til Meråker og deretter til Feren som vi skulle krysse med båt.

Lørdag morgen kom og jeg sto opp kl. 04:30. Spiste, pakket sekken, spiste litt til og kledde på meg og var ferdig i god tid til bussavgang.

Ett par minutter over 6 var vi av gårde. Innom Meråker for å plukke opp en mann og så videre til Feren og båttransport. Det vil si at på dette tidspunktet fremdeles var uklart om var mulig å bruke båt eller om vi måtte gå noen kilometer til start. Vel fremme ved Feren var det heldigvis ikke verre enn at vi kunne bli transportert til Guddingsvika med båt. Bildene er tatt fra Guddingsvika der det var litt smulere, det var mer bølger utpå. Vi som klarte å plassere oss i åpen båt fikk i tillegg anledningen til å bli våt også fra sjøsprøyten.

Som det går frem av bildene var skydekket veldig lavt.

Jeg var med første båt over og var fremme 40 minutter før start, de andre båtene kom etterhvert og alle var over i god tid før startskuddet gikk.

Jeg hadde planlagt å ta mange bilder underveis men det ble med forsettet. Første toppen var innhyllet i tåke og fingrene var allerede så kalde at jeg slet med å skrive meg inn i toppboka. Jeg frøs for mye til å tenke på å fotografere, ikke er jeg sikker på om jeg i det hele tatt hadde klart det.

Startskuddet gikk nøyaktig kl 8 og ble avfyrt med hagle. I mangel på noe bedre å gjøre la jeg meg i tet opp de første bakkene men ble raskt forbiløpt av 4 stykker. Bare en av disse skulle jeg se noe til igjen og det var Jon-Arild Sesseng. Vi sprang om hverandre mange ganger underveis.

Kvelden før start hadde jeg fått en antydning fra Hallgeir om at løype kanskje var bare 75-80 km og når første toppen ble passert etter bare 5,35 km skjønte jeg at 90 km var den i hvert fall ikke.

Det var lovet bemanning og servering på alle toppene samt ett par plasser til underveis. På tre av toppene var      det ikke spor etter folk, mens det på en topp lå igjen litt vann og brus som viste at noen hadde vært der. Noen av de som skulle vært på toppene hadde ikke funnet frem, andre igjen hadde fått problemer av ymse slag. På de andre toppene var det både folk, brødskiver og drikke. For min del gjorde det ingenting, jeg hadde med meg mer enn nok av både mat og drikke.

Første toppen ble passert etter 1:05 og jeg kjente at det hadde gått litt for raskt da det brant godt i leggene. Ned av fjellet gikk det ikke mye raskere enn opp og på transportstrekket til topp nummer 2 skjønte jeg at det kom til å bli mye tyngre enn jeg hadde trodd. Der det ikke var svært våt myr var det svært myk mose.
Her måtte vi også over en kneik på nesten 900 m. Her var det en flott matstasjon.

De fire som raskt forsvant fra meg opp første fjellet hadde jeg ikke trodd jeg kom til å se mer fra, men bortover myrene fikk jeg øye på en rygg som jeg etterhvert tok igjen og løp fra.

Jeg er relativt pysete når det begynner å bli bratt og glatt. Opp andre toppen kom det noen partier som jeg ikke likte noe særlig og jeg tok det veldig sakte og forsiktig. Toppene 2-6 kom tett, opp og ned, opp og ned. På tur opp til den høyeste toppen Kjølhaugen 1248 moh var det også partier jeg ikke likte og jeg brukte lang tid opp. Så langt hadde merkingen av løypa vært helt fantastisk men her la jeg merke til at været allerede hadde begynt å fjerne malingen fra fjellet og plutselig fant jeg ikke neste merke. Jeg begynte å fryse og tok på meg vindjakke mens jeg ventet på at Jon-Arild skulle ta meg igjen slik at vi kunne lete sammen. Jeg hadde store problemer med å få av meg sekken og få jakken på, fingrene var helt uten følelse. Men tilslutt gikk det og da var også Jon-Arild kommet. og etter litt sondering fant vi veien videre. Jeg endte opp med en lett forfrysning av fingrene, fingertuppene er fremdeles numne. På Kjølhaugen var det 1,2 grader, tett skydekke og kraftig vind. Ned fra fjerde toppen ble Jon-Arild etter igjen. Femte toppen var bare en liten hump på nedstigningen fra fjerde toppen.

Så kom vi til det som for meg ble marerittet. Oppstigninger til den sjette toppen, Blåberga. Jeg burde kanskje ha luktet lunta da oppstigningen begynte med 4 meter i stige!!!  Jeg kom meg 10 meter høyere og så ville jeg bare hjem. Foran meg var det 3-4 meter stupbratt glatt fjell med en smal hylle(15 cm?) som vi skulle forsere. Det var spent tau over, men dette tauet var ganske slakt og kunne ikke brukes til stort. Stigningen så langt hadde vært så bratt at jeg ikke turte å gå ned igjen. Ett feiltrinn og den sikre død hadde vært resultatet.
Jeg fikk nesten panikk, jeg ble anspent og det resulterte i at beina som hadde vært i gang i 7,5 timer fikk lette kramper. Jeg måtte stoppe nesten for hver meter for å roe ned, jeg tror aldri jeg har vært så redd tidligere. Jeg kom meg over, men resten av veien opp var ikke stort bedre. Det var bratt og flere steder var etter mitt skjønn farlige. For godt vante fjellfolk uten høydeskrekk var det sikkert ikke så ille, men når det forseres med en sliten skjelvende kropp på randen av panikk var det ikke trygt. Jon-Arild som nok hadde havnet over 20 minutter bak meg tok meg igjen og passerte meg i godt driv. Jeg brukte ca. en time på 1,2 km, stort sett kravlende på alle 4 eller ålende på magen. For meg ødela dette mye av turen. Jeg vurderte seriøst å ringe redningstjenesten, men jeg tvilte på om jeg ville få av meg sekken og få frem telefonen og i det hele tatt klare å bruke den med mine frosne fingre. Oppe på toppen fikk nok funksjonæren der en liten ufortjent skyllebøtte, det var jo ikke hans feil, men jeg var nå ikke bare redd men også sint.

Nå hadde vi et langt transportstrekke foran oss og Jon-Arild ble igjen etter og denne gangen for godt. Vi skulle først ned til Angeltjønnhytta der det ventet oss litt trøndersodd. Været ble nå bedre og sola tittet frem og jeg fikk varmen i meg igjen. Lue, hansker og jakke kunne tas av på tur ned til hytta. Det var godt å få i seg litt varm salt sodd, men jeg var bevisst på å komme meg ganske raskt i gang igjen, det kunne fort bli vel behagelig å sitte i varmen sammen med hyggelige mennesker. Fra hytta var det et stykke til de tre siste toppene og nå skyet det over igjen. Klærne måtte på igjen og like etterpå begynte det å regne lett.

I dét det begynte å bli brattere oppdaget jeg at jeg nok hadde spist litt for mye sodd. Jeg fikk ett kraftig hold som skulle vare nesten til mål. For hvert skritt var det som om noen stakk en kniv inn i sida på meg. Det verste ga seg etter en stund og det ble levelig helt til jeg begynte nedstigningen fra topp nummer sju. Støtene fra hvert skritt var veldig ubehagelig, men jeg kom etterhvert inn i en rytme som gjorde det levelig. De tre siste toppene kommer tett og går rimelig raskt. Noen litt ubehagelige partier også her, men nå var jeg blitt litt likegyldig, skummelt det også.

Halvveis ned fra siste toppen kom vi inn på sti merket av turistforeningen. Her gikk det faktisk an å løpe i perioder. Holdet hadde også sluppet såpass at jeg kunne løpe, selv om det ikke er mye som tyder på at jeg gjorde det om man ser på kilometertidene mine. Jeg klarte å havne til livet i ett myrhull som jeg trodde var plankelagt, men det var ett synsbedrag. Jeg hadde ett synsbedrag til; jeg stoppet for å se på ett veiskilt jeg hadde lagt merke til 50 meter tidligere bare for å oppdage at det var en litt sliten bjørk som stod foran meg.

Det var selvfølgelig godt å komme i mål, men jeg kunne godt ha holdt på lenge enda om det hadde vært nødvendig. 14:16:33 ble sluttiden som etter forholdene er helt greit. Jeg tapte mye på å være veldig forsiktig opp og ned. Det ville selvfølgelig ha lønt seg å ha trent i tilsvarende terreng. All nedbøren som har kommet i sommer gjorde selvfølgelig løypa ekstra tung. For meg var dette en type løp der jeg følte at jeg ikke fikk ut potensialet mitt, til det har jeg løpt for lite i tilsvarende terreng, men det gjør ingenting, jeg stiller mest for opplevelsen.

Jeg spiste utrolig lite underveis til å være ute i over 14 timer. 2 brødskiver med smør og brunost, en halv pakke gel og en liten (men for stor) porsjon sodd. I tillegg drakk jeg kanskje 3 liter med væske(sportsdrikk, vann, saft og brus). Jeg var allikevel aldri sulten eller i nærheten av å gå næringstom. Antakelig var det honningen jeg fikk av arrangøren og som jeg spiste på brødskiva kvelden før som var årsaken til det. :)

Om man ser bort i fra at løypa var til tider var farlig, så var det en fantastisk flott tur i særdeles vakker natur. Været kan ingen gjøre noe med, men det gjorde at vi gikk glipp av mye fin utsikt.

Arrangementet var fantastisk med flere funksjonærer enn løpere. At løypa var merket hver 10-20 meter i 60 km er bare fantastisk(de siste 5 var merket av turistforeningen). Noen merker hadde forsvunnet men det er slikt som kan skje. Noen pinner var knekt og noen steiner var veltet.

Arrangøren ønsker at dette skal bli ett arrangement for massene og har lovet å legge om løypa så den blir så ufarlig som mulig. Fullstendig risikofritt å ferdes i fjellet vil det riktig nok aldri bli. Jeg har en mistanke om at Hallgeir glemte at han er minst 50% fjellgeit og nærmest bor i disse fjellene når han lagde løypa. I år var deltakerantallet begrenset til 25 av fylkesmannen på bakgrunn av protest fra en reindriftsfamilie. Dette problemet regner man med er ryddet av veien til neste år. Jeg er den eneste som har sett rein(tre stk) disse to årene og det viste seg at disse tilhørte en annen familie. Hallgeir har også lovet minst 20 grader på toppene neste år så da er det ingenting å nøle etter. Reis til Meråker å få med deg MMC neste år. Om du bruker 9 timer eller 3 døgn spiller ingen rolle. Arrangøren håper at dette kan bli ett arrangement på linje med Fjellräven Classic i nord Sverige.

Det var utrolig givende å få tilbringe tid sammen med folk som brenner så til de grader for det de driver med.
Takk til dere alle.