Oppsummering 2013

Når jeg begynte med ultraløping var det tre løp som for meg stod frem som de tre å gjøre. Western states 100 miles, Spartathlon og Ultra Trail de Mont Blanc. Med mitt treningsgrunnlag og treningsvilje antok jeg at disse ville være uoppnåelige. Western states 100 miles anså jeg for å være det eneste jeg realistisk sett kunne gjennomføre, og jeg har prøvd ett par ganger å komme med, men det er ikke enkelt. Spartathlon og UTMB anså jeg for ganske uoppnåelige.

For ett år siden hadde jeg ett øyeblikk av overmot og meldte meg på UTMB siden jeg nå engang hadde nok poeng. Når jeg da for en sjelden gangs skyld var heldig i en loddtrekning fikk jeg lettere panikk, dette måtte jo være alt for tøft for meg. Jeg hadde også klart å melde meg på flere 100 miles løp.

 I 2011 løp jeg 2 100 miles løp og ble ikke avskrekket av distansen, men dette var flate løp. UTMB er med sine 9600 høydemeter ikke flatt! 2012 ble 84 km lengste distanse men jeg hadde ganske mange løp, 22 i tallet.

Jeg har hatt utrolig mange flotte løpsopplevelser i år men i bakhodet har UTMB vært hele tiden. Noen høydepunkter underveis:
Thy Marathon i mange minusgrader med selskap av nye og gamle danske venner før, under og etter løpet. 

Thames Path 100 miles utenfor London i slutten av mars med gjørme og temperatur ned til 9 minus. 

Hammertrail 100 miles som jeg brøt tidlig på grunn av sykdom, men opplevelsen var allikevel verdt turen. 

Borås ultra som jeg brøt på grunn av samme sykdom, snakk om å være tullete.

Så i løpet av 14 dager sprang jeg 103 km i 24 timersløp som trening, helga etterpå halv distanse i Hornindal rundt(38 km, 3000 hm) og tilslutt 3. plass i Xreid Hardangervidda. For første gang begynte jeg å tro på at jeg skulle klare UTMB.

Videre tok jeg med meg siste Kristins runde og Røde Huset Backyard Ultra før manndomsprøven.

Så kom UTMB som var hele årets mål. Jeg har skrevet nok om selvet løpet tidligere, men dette var uten tvil årets stoooore høydepunkt. På start skulle jeg nok ønsket at jeg hadde fått trent bedre, men sånn vil det vel alltid være. Det meste gikk veldig bra og det hele ble en opplevelse for livet. Ultraløping handler for min del litt om å teste egne grenser.

Etter UTMB er jeg imponert over hva kroppen kan klare på relativt moderate treningsmengder, og er sikker på at jeg hittil har vært langt unna grensene for hva kroppen tåler.

Etter UTMB hadde jeg planer om å gjøre ett godt løp under Winter 100 miles i månedsskiftet november/desember, men det skulle ikke gå helt slik. Jeg hadde mange forskjellige plager og treningen ble så som så. Jeg bestemte meg for å dra på løpet i siste liten og angrer ikke i det hele tatt selv om ting gikk som de gikk. At det går an å påføre seg selv så mye smerte under ett løp, som man vet vil bli verre etterpå hadde jeg ikke trodd. Nok en verdifull erfaring som jeg ikke ville vært foruten.

At jeg av å til må ta litt telling etter noen løp gjør ingenting, det må man regne med, men du verden for ett maskineri kroppen er. Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg kan holde på med dette og håper jeg kan fortsette i mange år.

Takk for 2013, det har vært fantastisk, jeg ser med forventning frem mot 2014!

God trening.