søndag 8. desember 2013

Winter 100

Centurion Running er en profesjonell arrangør av ultraløp. Hvordan jeg kom borti dem husker jeg ikke, men i fjor sommer meldte jeg meg på Thames Path som gikk i slutten av mars. Før dette løpet gikk var jeg også påmeldt deres Winter 100 som dette skal handle om. Thames Path ga meg ingen grunn til å bekymre meg for selve arrangementet, det var skikkelig proft gjennomført med deltakernes sikkerhet i høysetet.

Med tre måneder mellom UTMB og Winter 100 regnet jeg med at jeg skulle få inn en god treningsperiode før løpet. Det skulle ikke gå helt sånn, og årsaken er vel ganske lett å peke på. Det har vel rett og slett blitt litt mye de to siste årene. Hvilte godt før Oslo maraton der jeg løp som fartsholder. Det gikk veldig greit og de neste ukene fikk jeg inn endel god trening. Så ville ikke kroppen være med mer. På en liten rusletur med bikkja kjente jeg at noe skjedde i ryggen. Det ble stadig verre og snart fikk jeg ikke sove om natta da hver bevegelse vekte meg. Gå og faktisk løpe lett gikk fint.

Jeg prøvde meg på maraton både i Fredrikstad og på Jessheim og begge plasser kom problemene etter ca. 25 km. Jeg var hos lege som mente det sannsynligvis var muskulært og mente det ville være ufarlig å prøve på 100 miles løp men han han ville på ingen måte garantere for at den ville holde hele distansen.

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle dra og ventet i det lengste med å bestille reisen. Mandag før løpet bestemte jeg meg for å dra og nå var det bare Ryanair til Stansted som var mulig alternativ. Tog til Strealtley fra Stansted er litt kronglete med ett par tre bytter, men det måtte vel gå. Med overnatting på ungdomsherberge til 130 kroner natta bestemte jeg meg for å ha god tid både før og etter løpet og la opp til å reise bortover på torsdag og hjem igjen tirsdagen etter.

Turen bortover gikk greit, men jeg hadde glemt å memorere veien jeg skulle gå fra jernbanestasjonen til herberget. Jeg visste hvilken retning jeg skulle gå men ble litt skeptisk når den første jeg spurte om veien ikke kjente til herberget. Jeg skulle forbi startområdet så jeg fikk ihvertfall fortalt veien dit.  Neste person jeg spurte visste veien og snart var jeg innlosjert.

Morgenen etter var det start i ett av de særeste ultraløpene jeg vet om; Piece of String. Bare ett par av arrangørene kjenner løypa på forhånd. For løperne er ingenting kjent, ikke distansen, ikke hvor langt det er til neste sjekkpunkt, ikke hva tidsfristene er på de forskjellige sjekkpunktene. Bare løp i den retningen til vi sier noe annet. Fra start var det denne gangen 100 meter til første servicestasjon som var en minibuss som kjørte dem 2 timer avgårde. Det var en tøff og spent gjeng på start. To kom til mål etter noe som viste seg å bli ett løp på 130 miles.

Noen av tøffingene før start.


Jeg brukte dagen på å klargjøre utstyret, rusle rundt i området og gjorde meg litt kjent der. Fikk spist godt og masse og hilste litt på andre løpere.

Løpet startet kl. 10 så jeg hadde god tid på morgenen. Spiste en solid frokost, først en skikkelig porsjon havregryn før jeg fikk meg en engelsk frokost. 300 meter å gå til start og jeg var på plass en time før for registrering.

Løpet består av 4 forskjellige ut-inn løyper. Først nordover langs Thames path, så østover langs Ridgeway trails, vestover langs Ridgway trails og til slutt sørover langs Thames Path.

Klar til start:

Jeg hadde på meg en ny sekk fra Berg outdoor som har ett avtakbart magebelte som jeg prøvde.

Ved start var det rundt 5C og oppholdsvær, det var meldt samme værtype utover med minusgrader til natten.

Jeg trodde jeg hadde plassert meg strategisk bakerst i feltet, bare for å oppdage at jeg stod helt fremst blant racerne. Vel, det spilte ingen rolle for det var god plass for alle som ville forbi til å komme seg forbi.

Plutselig snudde alle seg og jeg var i første linje.


Jeg la ut i 6 blank fart og koste meg frem til vending, relativt flatt og på en kombinasjon av sti,gress,grus og asflat. Møtte lederen veldig tidlig synes jeg og regnet ut at han hadde gått ut i en fart til 13 timer, wow.

Etter 25 kilometer begynte det å komme varierende smerter i beina og ryggen, i tillegg følte jeg meg litt kvalm. Frem til 35km synes jeg hadde jeg mange negative tanker men hadde bestemt meg for at jeg skulle i hvert fall prøve å komme meg i mål om jeg så måtte gå resten. Med 30 timers tidsgrense ville jeg ha 26 igjen på de siste 120. Jeg bestemte meg for å droppe magebeltet da det lå litt vondt til mot de stedene av rygge jeg hadde vondt. Første av de fire ut-inn løypene viste seg å være 38 km og jeg var inne på litt under 4 timer. Fikk koblet fra magebeltet og spiste litt før jeg dro ut på strekk 2.

Jeg fikk høre av de lokalkjente at vi nå skulle inn i skogen og at det skulle bli mer bakker. Fikk også en advarsel om å virkelig passe beina mine når vi skulle løpe ned igjennom skogen på tilbaketuren, og på turen oppover så jeg hvorfor. Mengder av løv som dekte røtter og kaninhull. Jeg innså også at det kom til å være mørkt når vi kom tilbake hit.

Det hjalp å få av magebeltet og jeg følte meg bedre. Begynte igjen å få troa på at jeg skulle komme meg under 24 timer allikevel. Det gikk jevnt og trutt oppover i 4-5 km, ikke veldig bratt men nok til at det var legitimt å gå. Ved vending var det på tide å ta på hodelykt, fjorten og en halv time i mørket ventet.

Det gikk som det måtte gå, halvveis nede lå jeg plutselig å svømte i løvet. Slo meg ikke noe særlig. Videre nedover  hadde jeg ett par nesten fall og de gjorde nesten mer vondt da jeg  i anstrengelsene for holde meg oppreist hold på å provosere frem både strekk og kramper.

Vel nede fra bakkene og ute av skogen var det ett asfaltparti. På turen ut hadde jeg lagt merke til 2 fartshumper jeg skulle over. Sånne umerkede humper er lette å snuble i, særlig i mørket. Godt fornøyd med å ha passert begge to trygt, så holder jeg på å snuble i en tredje. Hmmm, den skulle ikke være der, noe er galt. Fortsetter 20 meter til og ser at jeg har løpt feil, det er ikke snakk om mange meterne og når jeg snur tenker jeg at må huske den ekstra dumpen på returen. Noen få sekunder senere ligger jeg på snørra i asfalten. Hvordan er det mulig å ha så kort fokuseringsevne? Konstanterer at jeg er nogenlunde hel, kun litt blod på hendene, mest irritert over hvordan i huleste jeg kunne være så @£$%¤ glemsk.

Andre ut-inn strekket er på nøyaktig 40 km og har gått på litt over 5 timer. Jeg bytter til tørre klær på overkroppen. Bytter klokke for å ha batteri nok og smører meg ekstra i skrittet da jeg bekymringsfullt nok har begynt å kjenne litt irritasjon der.

Ut på tredje-strekket var jeg ved godt mot. Vi startet med 5 km motbakke, ikke bratt, men igjen nok til å kunne gå. På flatene og nedover hadde jeg grei fart enda.

De har lagt opp til en servicestasjon underveis på hvert strekk og en ved vending. Så i snitt hver 10. km. Denne kom etter neste 14, jeg hadde visst det om jeg hadde lest infoen ordentlig men det hadde jeg selvfølgelig ikke. Det var ikke at jeg hadde behov for det, men ønsket det lille avbrekket som en slik stasjon er velkommen. Alle servicestasjonene var for øvrig meget godt utstyrt både med mat og drikke og fulle av folk som stod klar til å lystre ditt minste vink.

Ikke lenge etter servicestasjonen hadde jeg mitt tredje fall, og det mest kritiske. Jeg er ikke sikker på hva jeg snubla i men resultatet var at jeg kjørte høyre kne rett i en spiss stein. Det gjorde vondt. Fra erfaring vet jeg at nå er det bare å komme seg i bevegelse igjen så fort som mulig. De første km gikk det kun å gå, deretter kom jeg gradvis igang med mer løping. Puh.

På turen tilbake klarer jeg å gå glipp av en venstresving og fortsatte rett frem langs hovedveien. Av en eller annen grunn blir jeg mistenksom etter noen hundre meter og fisker frem GPS-en der jeg har kart og spor lagret. Veldig greit å få mistanken bekreftet så enkelt og hurtig. Jeg tapte ikke mange minuttene og det er mest irritasjonen over å ikke ha fulgt med som er verst.

Ca. 6 timer på disse 41 km. Helt greit og nå har jeg 9 timer på siste strekket som skulle vise seg å bli over en full maraton.

Plagene i skrittet blir verre og manglende trening begynner å gjøre seg gjeldende. Fordelen er at med såpass lav fart holder jeg meg tørr og fin og har det varmt og godt selv om vi får minusgrader utpå natta. Ikke lenge etter at jeg har lagt ut på siste strekket kjenner jeg at en betennelse er på gang foran på leggen. Av og til stikker det skikkelig til men stort sett murrer og syder det. Det tar i alle fall fokus litt vekk fra problemområdet i skrittet.

Alle strekkene var oppgitt til å være 12.5 miles(ca. 20.1 km) hver vei. Det var særdeles tungt å nå passere 20 km og ikke se snurten av vendinga. Først etter 21.5 km kom den, aldri har en og en halv ekstra km føltes så langt. Totaldistansen stemte dermed veldig godt til slutt, men det er noe med å vite. Syntes jeg hadde møtt svært mange løpere på turen ut og det stemte jo forsåvidt når jeg kom på at mange hadde fått selskap av en Pacer. Tre og en halv time ut og nå ville jeg bare i mål. Det gikk sakte, fryktelig sakte syntes jeg. Det ble bedre og bedre å møte løpere som var bak meg i løypa og se at de hadde det minst like vondt som meg og hadde mye lenger til de var i mål.  Barnslig, ikke sant. Følelsen av å "se" mål gjorde at jeg fikk stadig litt større fart de siste kilometerne. Det var bare å begynne å grue seg til dusjen.


Lykkelig i mål med beltespenna. 22:06:43 ble tiden som jeg etter omstendighetene er fornøyd med. Er en såpass lett løype at under disse forholdene burde jeg kunne komme greit under 20 timer. Det får bli en annen gang.

Dusjen ble ikke så ille som fryktet, og jeg fikk sovet noen timer etterhvert. Jeg stod opp for å få spist middag og nå gjorde leggen min sykt vondt. Etter middag ble jeg sittende på puben og tylle i meg sovemedisin i form av whiskey. Fryktelig glad for at jeg bare kunne ligge på ryggen hele neste dag.

Mandagen kom og selv om jeg bare lå på ryggen og kun var oppe for å spise så ble ikke leggen bedre. Jeg begynte virkelig å grue for hjemreisen. Jeg måtte ta ett tog kl. 5:28 tirsdag morgen og fant ut at det var ingen Taxi-tjeneste å stole på på den tiden av døgnet. Så litt over en km måtte jeg gå til jernbanestasjonen med en tung bag på ryggen og en trillekoffert. I tillegg ventet to togbytter. Jeg pakket alt ferdig og satte klokka på 4. Satset på å stå opp, få i meg litt smertestillende og så vente litt før jeg gikk.

Klokka fire stod jeg opp, fikk på meg klærne i mørket(sov jo på 6 mannsrom og ville ikke vekke de andre.). Kom meg ut av rommet greit og skulle bare en tur på do. Det begynte nå å gjøre virkelig vondt. En meter fra doskåla var det stopp, jeg klarte ikke å løfte noen av beina. Det var nyss før jeg begynte å gråte. Jeg kom meg ikke av flekken og hadde over en kilometer å gå til toget. Mens jeg stod der tok jeg Ibux og Paracet, antagelig litt over anbefalt dose. Klarte å tvinge meg den siste meteren til toalettet og fikk gjort det jeg måtte. Jeg har aldri i noe løp vært så fortvilet som jeg var nå. Jeg var ute av huset 20 minutter etter at jeg stod opp og alt jeg hadde gjort var å kle på meg og å tisse!

Jeg begynte å gå og etterhvert virket tablettene. Kun 40 minutter brukte jeg på turen til jernbanestasjonen og har aldri før vært så lykkelig over å måtte vente en halv time på toget. Resten av turen hjem gikk om ikke smertefritt så veldig greit.

Dette må høres helt forferdelig ut. Bare en masse negativt. Det negative er så lett å ta tak i, det er på en måte helt konkrete hendelser. Alt det positive som i mangfold veier opp for dette er ikke så lett å beskrive. Det er turen, treningen frem til løpet, nye steder å se, nye folk å bli kjent med, kjenne at kroppen fungerer, storslåtte naturopplevelser og den gode følelsen av å ha nådd et mål. Sikkert mange andre ting som jeg ikke kommer på nå men som gjør det hele verdt det. Smertene og problemene blir etterhvert borte og da er det alt det gode som står igjen. Jeg føler meg veldig priviligert som kan holde på med dette.

God trening.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar