Ultra Trail du Mont Blanc. 6. og siste del. Champex-Lac - Chamonix

Ut fra servicestasjonen løper vi igjennom Champex-Lac som ligger svært idyllisk til:

Vi løper langs vannet, været er vidunderlig og det er rett og slett vakkert. Jeg har nå 46 km igjen og vi har igjen noe som på høydeprofilen ser ut som tre humper. Alle disse humpene bringer oss opp til over 2000 meters høyde og jeg har samlet 2700 høydemeter igjen å forsere.

Høydeprofilen jeg fikk ut av klokka mi stemmer mer med hvordan det føltes.

Dette er det jeg har igjen nå. Først litt småkupert nedover så begynner moroa. Den første bakken her husker jeg ikke så veldig mye av. Når vi nærmer oss toppen og det har begynt å flate litt ut så ser jeg noe som ser ut som ett diskotek litt lenger opp. Jeg stusser litt men i det vi kommer nærmere så ser jeg at det er ett sjekkpunkt. Dette er Bovine og skulle egentlig være en drikkestasjon men den ble avlyst rett før løpet startet. En gjeng med frivillige holder til der og de ser ut til å ha det svært koselig med masse lys i forskjellige farger, bål og nok også litt god drikke. Noen løpere tar seg en pause og setter seg ned sammen med dem. 

Litt lenger oppe hører jeg kubjeller og kan skimte noen kyr. Jeg tenker ikke mer på dette men har fokus på hvor jeg setter beina. Det er helt mørkt. Jeg ser opp og ser noe av det skumleste jeg noen gang har sett. I lyset fra hodelykta ser jeg bare det røde i øynene på en svær ku og kan skimte omrisset av hodet med noen svære horn. I det lille sekundet før jeg koblet synet sammen med at det var kyr i området gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg hadde noen løpere 50 meter foran meg, de ble nå raskt tatt igjen. Føltes tryggest slik.

Rett etterpå står det to menn ved en port og  jeg skjønte etterpå at dette var toppunktet her. En port med ferist.  Nå begynner nedstigningen til Trient. Til å begynne med går det greit . Så gjør mangelen på søvn seg gjeldene.  Jeg begynner å hallusinere og blir veldig svimmel. Hallusineringen har jeg jo hørt fra andre at vil komme men trodde jo ikke det skulle skje meg. Jeg var jo klar over hva som skjedde men det var umulig å slå det av. Det er ganske bratt nedover på teknisk sti og nå er stavene gode å ha. De gir en følelse av ekstra sikkerhet. Vi er heldigvis ikke nær noen stup i dette partiet. 

Det går fryktelig sakte nedover og jeg setter meg ned med jevne mellomrom for mikropowernaps. Løpere som passerer meg er høflige og spør om det er noe galt, men det de oppnår er å forstyrre pausen min. Heldigvis har jeg kledd meg for natta og har ingen problemer med å holde varmen selv når jeg tar disse pausene. Jeg skjønner at jeg må ha en blund i Trient. Når jeg langt om lenge kommer ned til Trient får jeg med meg at toalettene faktisk er 100 meter fra serviceteltet, men man passerer disse både på vei inn og ut. Det var vel eneste gangen jeg så hvor toalettene var og da var jeg trøtt som en dupp.

Inne i serviceteltet finner jeg ett ledig bord, setter meg ned og legger hodet på bordplata og sovner umiddelbart. Jeg hadde ikke ofret en tanke på vekking og hadde ikke mye kontroll på klokka på denne tida. Jeg våknet etter en stund og følte meg bedre. Trodde jeg hadde sovet i nesten 2 timer, men når jeg ser på tidspunktene jeg sjekket inn og ut så kan ikke luren min vært lenger enn 30-40 minutter. Jeg får i meg standard maten min, buljong, nudler og brød. Tok også noen biter med feit pølse. I tillegg bøtter jeg i meg kaffe med sukker. Normalt liker jeg ikke sjokolade under løp, det blir for tørt. Av en eller annen grunn tok jeg en bit av noe som så ut som og smakte som kokesjokolade, og det var utrolig godt. Jeg tror jeg fikk i meg en hel plate av denne sorten.  

Jeg er nå i vesentlig bedre form enn jeg var i når jeg kom inn på stasjonen. Ikke minst er svimmelheten nå borte.

Oppe på Bovine var jeg så høyt på resultatlisten som jeg klarte å komme. Her var jeg nummer 664. Problemene mine har sendt meg nedover lista og resten av løpet vaker jeg rundt nummer 700.

Stigningen opp til Catogne husker jeg ingenting av. 3,6 km med en gjennomsnittlig stigning på 21% tilsier at det her var mye jobbing. Heldigvis gikk det greit her og jeg var ikke plaget med svimmelhet. Sjekkpunktet her var ett lite stykke ned på andre siden og lå flott til i en sving i løypa. Like etterpå sprang vi langs en kant og jeg hørte en elv langt der nede men når jeg prøvde å lyse ned for å se den så var det for langt for lykta mi.

Underveis ned til Vallorcine så kommer vi inn i Frankrike. Her er ett parti på skogsbilvei og jeg blir forbikjørt av en bil. Litt lenger ned står bilen parkert og ved siden av ligger en løper på en båre. Det er nok folk der så jeg blander meg ikke inn, men det var litt ekkelt. Har lurt litt på hva som har skjedd og om det går bra med vedkommende.

3-400 høydemeter før vi er nede i Vallorcine hører jeg speaker klart og tydelig. Klokka er halv tre om natta og lurte litt på det der. Nevnte for en medløper at det kunne ikke være noen der som fikk sove og han svarte at ingen ville sove, alle var på servicestasjonen eller deromkring. Det stemte nok. 

Rett før jeg var nede holdt jeg på og ramle og støttet meg til staven. Den er en teleskopstav og var nok ikke strammet godt nok for når jeg la hele tyngda mi på den seg den sammen til ca 30 cm lengde. Men den sparte meg for en tur på rattataen. Det gikk greit å skru den ut igjen etterpå. En løper spør om det gikk bra og jeg svarer på norsk. Dette skjedde flere ganger de siste timene. Jeg hører selv at jeg prater på feil språk og må virkelig konsentrere meg for å slå over på engelsk.

Vel nede i Vallorcine var humøret på topp og jeg så fram til å komme meg i mål. Spiste godt og fikk fylt opp flaskene. Jeg så at jeg hadde gode muligheter for å komme under 40 timer om jeg står på litt så jeg skynder meg.

Like utenfor stasjonen har de fyrt opp ett stort bål like ved løypa. Vindretningen ble litt feil og ett gnistregn kommer mot meg. Jeg løper så langt unna som mulig for å spare jakken min.

De første par-tre km går ikke alt for bratt oppover og jeg går det jeg klarer. Det er uansett for bratt til å løpe så sent i løpet. Blir allikevel forbigått av en som holdt stor fart. Han var den eneste som gikk forbi i denne stigninga.

Etter et lite parti på vei begynner den virkelige bakken. Jeg går på med det jeg har av krefter og hører at det piper når jeg drar pusten. I bakkene har jeg stort sett klokka bare til å vise hvor høyt jeg er. Det går sakte men sikkert oppover. Passerer stadig løpere. Jeg husker at jeg var virkelig imponert over hva kroppen kan klare. Det bratteste partiet her er 2,5 km med en gjennomsnittlig stigning på 24,5%. 

Omsider flatet det litt ut og vi var over i mer vanlig fjellterreng, men i mørket betydde det mer udefinerte stier og fokus var å gå fra merkepinne til merkepinne. Vi skal bort og opp litt til før vi begynner nedstigningen til Chamonix. Jeg synes det går en evighet før jeg sjekker inn på La Tête aux vents. Å fryd og glede, bare nedover igjen.

Gleden skulle ikke vare lenge. Jeg har så vidt startet nedover når svimmelheten og hallusinasjonene setter inn igjen. Det skjer på ett av de verste stedene i løypa som det kunne skje på. Her er det meget ulendt fjellterreng og til tider bratt. 

For de som lurer på disse hallusinasjonene og hva det er, så er det enkelt forklart ved at hjernen er overtrøtt og tar snarveier i prosessering av synsinntrykkene. Ett par hvite steiner på stien ble på 20 meters avstand til to innbydende solsenger. Litt artig først men det blir fort bare irriterende.

Jeg måtte pent ta tiden til hjelp, sakte og forsiktig gikk det fremover. Det begynte å bli lyst og det gjorde det lettere. En kar passerte meg og pekte på Mont Blanc; vakkert ikke sant, sa han. Jeg kunne jo ikke være uenig. 

Stavene hjalp meg litt men jeg måtte holde fokus på å ikke sette de rett på steingrunn, da kan de fort gli. Jeg så virkelig frem til å komme til La Flègére. Siste drikkestasjon før mål. Jeg sjanglet meg inn i teltet og bort til nærmeste stol. En dame kom bort til meg å spurte hva som var galt og om jeg ville ha noe. Jeg sa jeg var svimmel og ville gjerne ha litt kaffe. Og kaffe fikk jeg. Ikke en kopp, men en hel suppetallerken full. Med masse sukker. Så der satt jeg og drakk kaffe og synes synd på meg selv mens en jevn strøm av løpere passerte igjennom teltet. 

Kaffen gikk ned og jeg innså at jeg kom meg ikke til mål ved å bli sittende der. Jeg lusket ut av teltet og oppdaget at svimmelheten var borte igjen. Kastet ett blikk på klokka og innså at 40 timer fremdeles var innen rekkevidde. 

Trasen ned til Chamonix fulgte den røde streken merket 9. 

Nå kastet jeg meg utfor det jeg var god for. Atter en gang var det min tur til å passere løpere. Jeg ga på det jeg hadde, noe som sannsynligvis ikke var så mye. Første del gikk på ikke alt for teknisk vanskelig stier før siste halvdel gikk på grusvei. Vi hadde en plass der det var rett bergvegg både ovenfor og nedenfor stien som her var ca en meter bred. Her valgte jeg å gå litt forsiktig. Dette var kanskje 20-30 meter langt.

Som ultraløper har man jo lært å gå i motbakker. På dette tidspunktet i løpet var det ikke lenge det skulle være flatt før det ble definert som motbakke. På slutten var selv nedoverbakke ett ork.

Til slutt var Chamonix der og den siste kilometeren gikk på asfalt nede i byen. Jeg passet på å gå ett stykke slik at jeg kunne løpe når jeg nærmet meg mål og det var antakelig at noen kunne se meg.

Her har jeg enda ikke oppdaget Geir og Sharon som venter på meg utenfor hotellet 3-400 meter fra mål. Det var med blandede følelser at jeg så at Geir var der, jeg håpet jo at han skulle slite bak meg i løypa og dette betydde at han hadde brutt. Klokka er nå 8 på morgenen og jeg er rimelig glad for at det hele straks er over. 

Endelig!!! 39 timer 32 minutter og 21 sekunder etter at startskuddet gikk er jeg endelig i mål.

Sharon tok flere bilder av meg i målområdet og dette betyr litt ekstra for meg:

Jeg hadde ikke noe behov for å henge over stavene fordi at jeg var sliten. Dette var 5 sekunder for meg selv der hele kroppen jubler.

Vi ble raskt geleidet ut av målområdet, jeg fikk en lapp som jeg måtte ha med for å hente ut depositumet og jeg fikk finisher-vesten. Så var det bare å rusle tilbake til hotellet. Greit at det bare 100 meter dit.(At det var 3-400 meter til mål når jeg passerte hotellet er fordi løypa gjør en liten omvei før mål.)

Geir gikk for å spise frokost og hente dropbagene og depoitumene, mens jeg tok ett bad og skulle sove. 

Etter å ha koset meg lenge i badet skjønte jeg at det å få sove med en gang var umulig så jeg ringte Geir for å høre hvor han var. Han satt fremdeles i frokostsalen og jeg skyndte meg ned for å spise sammen med han.

Det gjorde godt med en solid frokost nå.

Jeg ser vel ikke så rent lite stolt og fornøyd ut her? Dette er under frokosten med finisher-vesten på. Etterpå gikk vi ut i sola og tok oss en pils. Enda har ikke klokka blitt 10 på formiddagen. Sjelden har en pils smakt bedre og sjelden har den gjort meg mer trøtt. Etter pilsen var det rett i seng og nå var det ingen problemer med å få sove. 

Kvelden etterpå tilbrakte vi sammen med Mona og Einar på ett mikrobryggeri der vi spiste god mat og prøvde mye forskjellig øl. En perfekt avslutning på oppholdet i Chamonix selv om jeg muligens ikke var på mitt mest sosiale hele kvelden.

--------

Hvordan gikk det å debutere med staver? Fra jeg tok dem frem til jeg var i mål hadde jeg dem i hendene enten jeg brukte dem eller ikke. Jeg er glad jeg hadde dem med. De tiden jeg ikke brukte hansker ble jeg av og til fryktelig varm inne i hendene og jeg varierte veldig på hvordan jeg holdt dem for å unngå blemmer og sår. I frykt for å overbelaste diverse muskler jeg ikke har brukt noe særlig før turde jeg ikke bruke dem alt for aktivt oppover(bortsett fra siste bakken da jeg ga alt). Jeg turde heller ikke stole nok på dem nedover, noe som også skyldes mangel på trening i bruk av staver. Uansett er jeg veldig glad for at jeg tok dem med, jeg tror det gjorde løpet lettere.

Som mat hadde jeg kun med meg gel og det var mer enn nok. Jeg åt 10-15 gel i løpet av løpet, resten av maten fikk jeg i meg på matstasjonene. 

I følge reglementet hadde man kun lov å ta med seg vann ut fra servicestasjonene, men dette var i høyeste grad en sovende regel. Så lenge du ikke tok søppel med deg så brydde de seg ikke. De fylte vann, sportsdrikk eller cola på flaskene dine for deg om du ville. Jeg holdt meg til vann og sportsdrikk. I vannet slapp jeg av og til en bruse-tablett  som inneholdt litt salter og frisk smak. Den ekstra flasken jeg hadde med for de lange strekkene trengte jeg ikke. Jeg fikk fylt på fra bekker og liknende når jeg trengte det.

--------

Dette ble en lang historie. Om noen har orket å lese alt håper jeg de har likt det de har lest. For meg har det vært en måte å gjenoppleve løpet og få laget en slags minnebok. Hadde jeg skrevet den rett etter løpet hadde den blitt fryktelig kort, for da husket jeg nesten ingen ting. For å friske opp hukommelsen min har jeg sett på kart, høydeprofiler, gps-dataene mine, googlet alle service punktene for å finne bilder som kunne hjelpe meg og jeg har lest andres blogger fra løpet. Det å skrive dette har hjulpet meg til å huske deler av løpet jeg hadde glemt. Jeg tror at kronologien er riktig nå men jeg garanterer det ikke.

Nå kan jeg se frem til neste eventyr.

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 5. Refuge Bonatti- Champex-Lac

Det blir litt vanskeligere terreng å holde farten oppe i. Jeg løper der jeg kan men det blir ikke mange stegene i slengen. Ned til Arnuva er det ikke langt og det tar bare en time. Nå var det greit å få i seg mat igjen og jeg spiste en tallerken buljong med nudler og brød til. Etter at jeg hadde fylt opp med veske så ble jeg stående og spise appelsin. Det gjorde tre andre også. Etter ett par minutter stod vi fremdeles der og niåt appelsiner. Hun som sto og skar opp appelsinene ble større og større i øynene. Hun mumlet noe om at de måtte være veldig gode. Vi ble tilslutt ferdig og nå stod stigningen opp til Grand Col Ferret på programmet. På fem kilometer stiger vi nesten 800 meter til løypas høyeste punkt 2537 meter over havet. Dette er også grensa mellom Italia og Sveits.

Klokka passerte nå ett midt på dagen og det begynte å bli godt og varmt.  Jeg gledet meg til å komme opp i høyden på dagtid siden de to foregående "toppene" hadde vært forsert om natta. Bortsett fra noen flate meter ut fra Arnuva og noen hundre meter relativt flatt ett stykke opp så var det bratt. Denne strekningen ble også den langsomste mellom to sjekkpunker som jeg hadde under hele løpet. Snittfarten var 2,97 km/t. Jeg merket det godt også at nå gikk det langsomt men det var ikke mer å hente. Selv om jeg sneglet meg stadig saktere oppover så passerte jeg mange løpere her. Det hjalp godt på humøret. Jeg avanserte 90 plasser opp her og var nå inne blant de 1000 beste for første gang.

Ikke så langt fra toppen tok jeg igjen en familie som var ute på tur. Yngstemann, kanskje 6 år gammel, gikk med egen sekk og så ut som han koste seg. Jeg stoppet opp og ga han noen komplimenter på engelsk som han naturligvis ikke skjønte noe av. Foreldrene lyste opp av det jeg sa og oversatte som best de kunne. Hva jeg sa? Nei, det husker jeg ikke.

Det flatet litt ut når vi nærmet oss toppen og her ble det også endel vind. Mange stoppet opp for å ta på seg jakke men det anså jeg ikke som nødvendig. Her var ett parti der vi var ganske nært ett stup og det var lagt ut noe som kunne minne om nettingen fra fotballmål bare med tykkere tau. Denne lå halvveis begravet i sanden og gjorde det nok litt tryggere her på litt fuktigere dager. På toppen av dette passet var det fantastisk utsikt til begge landene.

Dette skiltet står på toppen og imponerende nok så stemte tiden jeg hadde brukt fra Courmayeur nøyaktig med det som står på skiltet. Jeg har jo riktig nok hatt 1500 meter netto stigning mens skiltet viser tiden motsatt vei. Til La Fouly brukte jeg en og en halv time så jeg beveger meg litt raskere enn gjennomsnittsturisten.

Som på alle andre toppunkter så sitter det mange å puster ut. Jeg nyter utsikten ett par sekunder før jeg haster videre. Stien nedover her er brei og fin og det er ikke brattere enn at det går fint an å løpe. Nå venter 20 km med mer eller mindre nedoverbakke. På disse 20 km skal vi ned nesten 1500 høydemeter.

Jeg har ikke kommet mange hundre meter ned før jeg møter en ung, vakker dame som løper uanstrengt og raskt oppover samtidig som hun heier på alle hun møter. Selv om det nå er mulig å holde høy fart så er ikke kroppen så interessert i det. 22 timer og 100 km er unnagjort og det setter sine spor. Det blir løping med innlagte gåpauser selv i nedoverbakke. Flere har slengt seg ned ved siden av løypa og sover.

Kommer ned til La Peule og her er det mulig å få fylt drikkeflaskene. Ingen servicestasjon men rennende vann fra en slange. Jeg fyller flaskene mine når en kar ber om å få låne den ene flaska. Jeg skjønner jo ingenting da han snakker fransk men det går etter hvert opp for meg at han trenger den for å fylle blæra si på en ordentlig måte uten å risikere å væte ut hele sekken sin. Selvfølgelig får han det.

Nå er det ett parti som er ganske kupert både opp og ned. Her tar jeg igjen ett par svensker, blant annet Bo Johansson som jeg har truffet på mange løp opp igjennom. Vi ble løpende og prate litt før han til slutt slipper.

Vi får en liten kilometer på asfalt før vi kommer inn til La Fouly. Nå er jeg sulten og spiser to boller med buljong med nudler og brød. Drikker cola og spiser appelsin. God og mett roter jeg litt før jeg finner utgangen og holder på å løpe i feil retning når jeg kommer ut av teltet. Jeg bare fulgte etter en løper som jeg så litt foran meg. Jeg ble heldigvis varslet med en gang og fikk snudd. Hvorfor ikke den andre løperen ble det det vet jeg ikke, men jeg var for sliten til å bry meg om andre.

Vi fortsetter på asfalt ut av landsbyen men tar snart av denne. Vi fortsetter nedover ett stykke til og løper igjennom en liten landsby som heter Praz de Fort før vi igjen vender nesen oppover.

Vi skal opp bare 400 høydemeter opp til Champex Lac men det går mye inne i skog og det liker jeg ikke noe særlig. Midt inne i skogen dukker det plutselig opp ett sjekkpunkt der det står 1,5 km til Champex Lac. Dette er vel bare for å få varslet opp dit for der er det tillatt med assistanse. Det står ett vanntrau der som jeg bruker til å kjøle meg litt ned. Det ligger fem-seks ølbokser til avkjøling der og det er utrolig fristende å knabbe en av de med seg. Men jeg er jo snill gutt så...

Det er lange 1500 meter men når jeg nærmer meg så er det litt liv og leven før jeg kommer inn i teltet. Størrelsen her kom som ett sjokk på meg. Her var det virkelig folksomt. Løpere og hjelpere overalt.
Bruker litt tid på å orientere meg i folkehavet men får omsider gjort det jeg skal. Det går mot kveld så jeg bytter til langermet og finner frem hodelykta. Den hadde jeg vært våken nok til å bytte batteri på i Courmayeur. Hvorfor bruker folk så lang tid inne på servicestasjonene? For meg er det viktig å holde det gående mest mulig kontinuerlig. Jeg har avansert til 747. plass og er fortsatt meget godt gående.

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 4. Arête du Mont-Favre - Refuge Bonatti

Nedstigningen til Courmayeur er altså over 1200 høydemeter på i underkant av 9 km. I Courmayeur har vi eneste dropbagstasjon underveis. Jeg begynner å tenke over hva jeg skal bruke fra dropbagen. Jeg skal i hvert fall bytte sko. Jeg har Hokaene mine liggende å vente, og må nesten prøve om ikke disse kan gjøre at jeg tør å løpe nedover.  Mine nye Berg sko har vært aldeles utmerket å løpe i, kjenner ingen antydning til blemmer eller gnagsår. Men med litt lite demping har jeg en mental sperre mot å slippe opp nedover.

Jeg vil også bytte til tørre klær på overkroppen, satser på å starte i kortermet skjorte selv om det er tidlig på morgenen og fremdeles ganske kjølig. Det tegner å bli en ny flott dag og vi skal rett opp fra Courmayeur så jeg får nok varmen i meg fort nok. En tørr langermet skjorte skal pakkes ned og lageret med gel skal fylles opp. Det å ha denne delen av planleggingen ferdig før man kommer inn til dropbagen synes jeg at sparer tid.

Mens jeg planlegger dette nyter jeg naturen og synes at vi mister høyde alt for sakte. Jeg skjønner at den siste biten ned kommer til å bli bratt. Vi kommer til drikkestasjonen Col Checroit som ligger på toppen av alpinbakken ned til Courmayeur. Jeg tar bare en kjapp kopp med cola og stormer videre. Mange løpere sitter på benkene her og tar seg en pause. Nedstigningen til Courmayeur er for meg en ren lidelse, det går så sakte. En endeløs strøm av løpere må slippes forbi på den smale stien som bukter seg i ett uendelig antall hårnålssvinger nedover fjellsida. Stien består av veldig finkornet sand som blir virvlet opp i luften av alle løperne som passerer. Langt om lenge kommer vi ned på ordentlig vei og jeg fikk humpet meg bort til sportssenteret der dropbagen ble utlevert.

Dropbagutleveringen foregår utendørs og ved inngangen til området står en kar og roper ut startnumrene på løperne, og straks er det en som finner frem min bag og gir den til meg og sender meg videre inn i sportssenteret.

Her er det ett yrende liv. Utrolig mange som er inne samtidig her. Jeg finner meg en plass og gjør det jeg har planlagt først. Så kommer jeg på at det kan være greit å få i meg noe mat. Henter noe pasta som de servere og setter meg for å spise. Det er tørt og smaker ingenting. Tar en tur på toalettet mens jeg nå er innendørs, må stå noen minutter i kø men det går rimelig greit. Prøver å spise litt mer pasta men det er håpløst, gafler i meg litt appelsin og banan. Fyller på med drikke og setter avgårde igjen. Brukte faktisk litt over 40 minutter her, det burde jeg klart raskere.

Klokka er nesten 9 når jeg forlater sportssenteret i Courmayeur og tar fatt på veien opp mot Refuge Bertone. Etter ett flatt parti igjennom byen begynte bakkene. Her ble jeg gående å prate litt med en franskmann som jeg såvidt hilste på før start. Vi gikk sammen helt til det var slutt på asfalten da forsvant han foran meg. For første gang under løpet møtte jeg ordentlig motgang. Det var fryktelig tungt oppover, jeg måtte bare bite tennene sammen mens jeg forbannet den dagen jeg hadde meldt meg på dette tullet. Noen tok meg igjen og gikk forbi mens andre igjen gikk saktere enn meg oppover. Akkurat det å passere andre som slet enda mer enn meg var faktisk en vitamininnsprøytning og det hjalp på humøret. Det begynte å bli varmt mens jeg gikk oppover inne i skogen. Vissheten om at vi skulle få ett flatt parti når vi var oppe hjalp også, og smått om senn var jeg oppe. Fikk i meg cola og fylte vannflaskene og kom meg videre.

Selv om jeg synes jeg brukte rimelig lang tid i Courmayeur så var det mange som nok brukte mye lenger tid, for ved Refuge Bertone så hadde jeg plutselig avansert 146 plasser og var oppe på 1078. plass. Disse passerte jeg ikke i løypa!

Vi kom inn i ett parti som var meget vakkert og lettløpt, men med andre sko var det plutselig veldig ubehagelig. Oppover merket jeg ikke noe for det gikk såpass sakte men når jeg prøvde å løpe ble det bare tull. Med en annerledes såle under foten ble belastningen forskjellig og dette føltes ubehagelig. Missmotet steg og jeg var fortvilt. Jeg måtte igjen slippe mange løpere forbi meg. Det kjentes ikke ut som blemmer eller sår.

Jeg satte meg ned i lyngen og tok av meg skoene og sokkene for å sjekke. Alt så fint ut. Smurte dem godt inn med barnekrem og kledde på meg igjen. Mens jeg satt her seg det en jevn strøm med løpere forbi. Uansett måtte jeg bare prøve meg videre. Selv om jeg var fortvilet og lurte på om problemene skulle bli så store at de ville stoppe meg, så kan jeg ikke huske at jeg vurderte å bryte på noe tidspunkt underveis.

Jeg kom meg i gang igjen og det kjentes ikke så ille ut. Gikk og løp om hverandre og plutselig var jeg i gang igjen. I deilig løpsterreng bort til Refuge Bonatti var det jeg som suste forbi løpere. Merket fort at jeg torde holde større fart i nedoverbakkene takket være hoka skoene mine. Jeg var i sånt fint driv at jeg stoppet ikke på Refuge Bonatti, men sjekket inn og ut i samme bevegelse. Det var ikke langt til neste matstasjon og det var stort sett nedover.  Nå var det bare å utnytte oppturen mens den varte.

Her er ett bilde som viser den siste strekningen vi har løpt.

Her er vi i ca. 2000 meters høyde hele veien.

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 3. Les Chapieux - Arête du Mont-Favre

I Les Chapieux spiser jeg godt og fyller opp min ekstraflaske med cola. Det er nesten 15 kilometer til neste servicestasjon, og det kan være greit å ha litt i reserve. Vi skal nå opp nesten 1000 høydemeter over Col de la Seigne og inn i Italia. Her starter vi med mange kilometer på asfalt. Faktisk så får vi 300 høydemeter på asfalt, det går ganske radig her med en kombinasjon av lett jogg og rask gange. Det begynner endelig å tynnes ut litt, her er det ikke noen køfølelse selv om det fremdeles er godt med folk i nærheten.

Ett stykke opp i dalen ser jeg at slangen med lys bukter seg stadig brattere opp fjellsida og skjønner at det nærmer seg slutten på kosen. Vi får ett lite parti med slak nedoverbakke før alvoret begynner og oppdager at mange rundt meg er i full gåmodus og går også denne nedoverbakken. På nytt bærer det oppover og også her er det greit å finne noen som holder god fart å ligge bak. Vi blir en gruppe på 5-6 personer som følges oppover, stadig passerer vi folk. Noen holder lavere tempo, mens andre sitter og tar seg en pause. Jeg avanserer 149 plasser opp til Col de Seigne, men mange av disse ble nok passert mens de spiste i Le Chapieux.

Ned til Lac Combal er det "bare" litt over 500 høydemeter, og også her går det saktere med meg der det er bratt, men her er flere relativt flate partier der jeg får løpt litt. Når vi kommer ned på nivå med servicestasjonen er det en dårlig grusvei vi løper på. Jeg taper bare 9 plasser ned her og er nå nummer 1318. Jeg får med meg at jeg ligger 2.20 foran cutoff.

Ut fra Lac Combal fortsetter vi på grusveien ett par kilometer, det er flatt. Så tar vi av veien og begynner stigninga opp til Arête du Mont-Favre. Jeg henger meg på ei ganske ung jente oppover, det går greit unna og vi passerer mange løpere. Det begynner å lysne og hodelykta blir slått av i bakkene. Selv om det går bratt oppover så er det mange kyr på beite her. Det har vært ganske kaldt gjennom natta. Jeg hører at jeg puster tungt og at det kommer en liten pipelyd når jeg trekke pusten. Typisk for kaldt vær. Selv om jeg puster tungt har jeg ingen problemer med å følge på. Jeg føler meg sterk og blir inspirert av alle de vi går forbi.

På toppen sitter det mange å puster ut. For første gang fikk jeg virkelig se utsikten fra høyden og det er slående vakkert. Jeg hadde med meg kamera, men under løp som betyr noe for meg har jeg problem med å flytte fokus bort fra løpet, derfor tok jeg ingen bilder underveis. Jeg fant dette bildet av Arête du Mont-Favre på nettet:

Som man ser er det ikke noen topp. Jeg passerte her klokka 6.37 og det hadde akkurat blitt lyst nok til å slå av hodelykta. Så om ikke bakken opp hadde tatt pusten fra meg så holdt utsikten vi fikk når vi kom over kanten på å gjøre det. Bare helt utrolig vakkert.

Vi har nå ganske nøyaktig 100 km igjen til mål. Jeg er nummer 1231. Vi skal nå ned 1200 høydemeter på 9 km, og jeg kan ikke si jeg gleder meg til dette.

Ultra Trail du Mont Blanc. Del 2. Start - Les Chapieux

... Gå

Med nesten 2500 deltakere på start som skulle ut gjennom en relativt trang gate gikk det ganske sakte til å begynne med. Allikevel gikk det under 2 minutter til jeg nådde startstreken. Den første kilometeren gikk veldig sakte, med massevis av folk på begge sidene av gata. En helt utrolig opplevelse. Etter denne kilometeren begynte vi å få opp farta og løpet var i gang. Jeg legger ved ett oversiktskart av ruta samt høydeprofilen.

Fram til første drikkestasjon ved Les Houches er det relativt flatt, og meget folksomt. Her kommer første bakken. På høydeprofilen ser jo dette ut som en liten hump, men denne humpen er på 800 høydemeter. På høydeprofilen ser det jo ut som om vi skal opp på mange fjelltopper, men det er ikke sånn. Alle "toppene" er pass over til neste dal.

Jeg kom inn i en fin rytme og bare koste meg. Litt opp i bakken stod Jard, Anne Britt og Sharon og heiet, kjempemorsomt. Sharon tok dette bildet av meg der:

Nesten på toppen er jeg nummer 1519, men hvordan jeg lå an hadde jeg ingen anelse om underveis.

Med en gang vi begynner på den bratte nedstigninga merket jeg at dette kom til å bli tøft for lårene. Helt klart noe jeg ikke har fått trent på. Jeg gikk ned de bratteste partiene og ble forbiløpt av veldig mange. Ned til Saint Gervais taper jeg 111 plasser. Jeg hører speaker rope navnet mitt når jeg kommer inn her. Får fylt opp drikke og gafler i meg noen bananbiter og løper videre. På tur ut hører jeg speaker rope opp Einar fra Norge og skjønner at Einar er like bak.

Vi er nå nede på løypas laveste punkt, 810 moh. Nå begynner ca 23 km mer eller mindre sammenhengende stigning opp til Croix du Bonhomme. En stigning på nesten 1700 høydemeter. På veien opp dit skal vi innom både en mat- og en drikkestasjon. Det begynner å bli mørkt og jeg stopper for å finne frem hodelykta. Skifter samtidig til tørr langermet skjorte og tok fram stavene. Ikke at jeg trengte de på dette tidspunktet men jeg visste at det ville bli brattere snart, i tillegg irriterte de meg ved at de stadig slo meg på skulderen. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli med staver. Vannblemmer og sår i hendene, kanskje muskulære problemer da armer og skuldre ikke har fått nevneverdig med trening de siste årene. Tiden fikk vise. Hodelykta måtte brukes fra 20.30 til 6.30 altså 10 timer hver natt.

Det går slakt opp til vi er på Les Contamines etter 31 km. Her er første plassen hvor deltakerne kan få hjelp av sine eventuelle hjelpere. Jeg blir overrumplet av hvor mange mennesker det er her. Jeg får i meg litt mat og fyller igjen opp med drikke. Tiden ble tatt ved utgangen av matstasjonen og jeg har plutselig tatt 139 plasser. De fleste av disse passerte jeg nok på servicestasjonen da mange bruker mye tid på disse. Jeg har i hvert fall ikke passert så mange i løypa.

Det begynner å bli brattere og stadig mer teknisk. Men fremdeles er vi godt omringet av skog. Ett av de kjedeligere partiene. Vi kommer etterhvert opp til La Balme, her smaker jeg på det jeg kommer til å spise mye av underveis. Buljong med nudler som jeg spiser brød til. På tur ut fra stasjonen kjenner jeg meg litt kald og kler på meg jakke, hansker og lue. Nå er det slutt på skogen og ett utrolig syn åpenbarer seg, en lang, lang slange som bukter ser oppover fjellsida. Lys i fra alle hodelyktene. Etterhvert som jeg kommer høyere kan jeg snu meg å se samme synet nedover. Fasinerende.

Det er så mange løpere at man her går i kø. Vi har kommet såpass langt i løpet at løperne rundt en holder stort sett samme farta. Dermed er det bare å følge på i rekken, det går fort nok. Over toppen er ett av de aller mest tekniske partiene i hele løypa. På toppen her er jeg nummer 1381. Jeg har nå vært ute i åtte og en halv time og føler meg helt fin. Nedstigningen blir som den forrige, det går veldig sakte med meg og 77 personer passerer meg på turen ned til Les Chapieux.

Her foretar de stikkprøver av utstyret til utøverne. De har en 6-7 bord hvor det på hvert bord ligger en lapp med bilde av det som skal sjekkes ved det bordet. Vi som blir plukket ut blir henvist til ett tilfeldig bord. Jeg får på nytt sjekket jakken min. I tillegg sjekkes mobiltelefonen og min ekstra hodelykt. Dette går rimelig fort og jeg slippes videre inn på matstasjonen.

Ser at løperne stort sett er veldig konsentrert, nærmest i transe. Jeg er i kjempehumør og prater og spøker med de frivillige som lyser opp ved at noen vier dem annen oppmerksomhet enn bare for å få oppfylt sine behov.

Ultra Trail du Mont Blanc, frem til løpsstart.

Det har tatt lang tid å få skrevet denne bloggposten. Det er flere grunner til det.

Etter lange løp sliter jeg ofte med å huske de forskjellige tingene som skjedde og når/hvor de skjedde. Etterhvert som løpet kommer på avstand begynner jeg å huske mer, og det hjelper også å lese andres løpsskildringer.

En annen ting er at jeg ikke har hatt overskudd til å sette meg ned å skrive. Etter endt arbeidsdag har jeg stort sett flata ut på sofaen resten av dagen.

Nå begynner det å bli på tide å starte livet etter UTMB, og da må jeg først få skrevet litt fra løpet.

Geir og jeg kom til Chamonix på tirsdag ettermiddag ett par timer etter skjema. Vi spiste middag med Sharon, Jard og Anne Britt. Godt å treffe nordmenn, å få prata litt. Sharon og Anne Britt skulle starte på TDS tidlig neste morgen og de andre forsvant derfor ganske raskt etter middagen. Geir og jeg rusla litt rundt i byen på jakt etter en passelig plass å ta en øl før sengetid. Jeg har aldri tidligere vært i en by med en sånn utrolig mengde hoteller og sportsbutikker. Vi fant en grei pub og fikk tatt oss en øl og fant samtidig ut at disse ikke var mye billigere enn hjemme. En lang dag på reisefot er trøttende og det ble med den ene ølen før vi tusla tilbake på hotellet. Ett hotell som lå overraskende nært start/mål. Utsikten fra rommet var heller ikke ille.

Onsdagen ble brukt til å vandre gjennom messeområdet og å gjøre oss kjent i byen. Vi var begge usikre på om utstyret vårt tilfredsstilte kravene til arrangøren. Geir var rimelig sikker på at han måtte ha ny jakke og bukse. Jeg var usikker på om jakken min var god nok og jeg trengte nye terrengsko. Jeg hadde også planer om å kjøpe gel. Jeg falt for GU gel som vi ble servert under Thames path og håpet å kunne kjøpe noen av disse.

Vi fant en sekk vi kunne tenkt oss å kjøpe men den var bare til fremvisning. Jeg fikk kjøpt meg sko, gamasjer og gel. Geir fant også det han trengte. Jeg bestemte meg for å se om ikke jakken min gikk igjennom kontrollen.

Skoene var av det kjente merket Berg, fra Portugal. Jeg gikk med skoene i en dag og de føltes veldig bra.

Ellers gjorde vi ikke mye denne dagen. Om kvelden var vi og så litt på målgangen for de beste på TDS.

Tidlig neste morgen var vi på plass for å ta i mål Mona.

Ikke fullt så folksomt på denne tiden.

Torsdagen hadde ett gjøremål, startnummerutdelingen. Her var køen flere hundre meter lang, heldigvis var været strålende. Vi ble stående sammen med en hyggelig jente fra Malaysia. Vi ble fort klar over at det var de som sannsynligvis var enda mindre klar over hva de gikk til enn oss. Vi var skjønt enig om at hun ikke hadde en sjanse til å klare dette. Jeg sjekket etterpå og hun ble tatt av den første tidskontrollen.
Alle måtte ha med seg sekken de skulle bruke under løpet, ferdig pakket.

Omsider kom vi inn i sportssenteret. Første sjekk, 20€ seddel til depositum og legitimasjon. Neste stasjon, innlevering av 20€ seddel og sjekk av legitimasjon. Vi fikk med oss ett ark til levering på neste stasjon. Her skulle sekken sjekkes, dette var det jeg var litt spent på på forhånd. De sjekket ikke alt men 3-4 tilfeldige ting. Jakken som jeg var litt spent på ble sjekket og funnet OK. I tillegg ble varmeteppet(aliminiumsfolien) og lua mi sjekket. Hun ville også sjekke min heldekkende bukse(lang tights) men godtok at jeg sa at jeg ville starte løpet i denne. Etter dette var det utdeling av startnummer, dropbag, poser til brukt dopapir, egen praktisk søppel beholder som var genial til å feste klipse på sekken. Denne var glimrende til å kaste småsøppel som tomme gels. Tilslutt fikk vi en T-skjorte. Totalt brukte vi nesten 2 timer på hele prosessen. Når vi kom ut så vi at køen var eksakt like lang som når vi stilte oss i den.

Vi pakket dropbagen som ikke kunne leveres inn før løpsdagen, noe som Sharon tilbydde seg å gjøre for oss. Jeg hadde gjort valget når det gjaldt sko og det var å starte å løpe i mine nye sko og la Hokaene i dropbagen. Nå hadde vi ikke stort mer å gjøre før løpet skulle starte. Godt over ett døgn med bare venting.

Vi spiste middag om kvelden med mange av de andre norske: Jard, Anne Britt, Einar, Mona, Sharon, Geir og meg. Meget hyggelig selskap og ikke så aller verst mat.

Ideelt sett skulle man klart å holde seg lenge våken og sovet så lenge som mulig på fredagen. Løpet starter kl 16.30 og søvn kommer til å bli mangelvare. Døgnrytmen ville ikke la seg rikke på og vi var rimelig tidlig i seng.

Våknet tidlig på løpsdagen og fikk i oss en solid frokost. Stort sett alle valgene var tatt, men noen klarte vi å gjøre om på ganske sent. Vi hadde opprinnelig bestemt oss for å bruke flasker til drikke. To halvlitersflasker fremme på sekken og en tom bak i sekken som kunne fylles før de lengste strekkene. Geir ombestemte seg og gikk for blære i stedenfor. I siste liten ombestemte jeg meg når det gjaldt staver som jeg opprinnelig hadde bestemt meg for å droppe. Ett par kommentarer fra Tommy på Facebook fikk meg til å ta med stavene allikevel.

Vi fikk oss hver vår pizza som ett siste måltid. Deretter var det bare å skifte og gjøre seg klar. En god halvtime før start gikk vi ned til startområdet og fant oss en plass i skyggen for å vente.

Spent og nervøs. Det blåe som henger på sekken er drikkekoppen min. På armen har jeg ett refleksband som hadde en liten gjennomsiktig lomme der jeg hadde høydeprofilen. Matstasjonene med tilhørende cutoff-tid var avmerket. Veldig fint å ha dette lett tilgjengelig.

Starten nærmet seg og vi beveget oss inn i folkehavet. Geir ble værende bak i feltet mens jeg brøyta meg litt lenger frem. Klar, ferdig ....

Kristins Runde for siste? gang

Da har jeg løpt Kristins Runde for 4. og sannsynligvis siste gang. To grunner til dette. Den ene er at arrangøren mest sannsynlig ikke kommer til å arrangere løpet igjen, og da gir det seg selv. Om løpet blir arrangert vil de måtte kreve inn lisensen som NFIF har valgt å innføre på mosjonsløp, og disse løpene kommer jeg ikke til å stille opp i.

I år var jeg litt i tvil om hvordan løpet kom til å passe inn i oppladninga til UTMB som går 4 uker senere. Men etterhvert som jeg tenkte meg om så synes jeg at det passet fint inn, alt etter hvordan jeg følte meg etter Xreid Hardangervidda. Og jeg har vel aldri følt meg bedre etter ett så langt løp før. Har vært forsiktig men allikevel fått inn noen gode økter. Påmeldt en uke før start og avtalte med Amund at han skulle sitte på med meg. Etter at jeg hadde lagt meg kvelden før løpet tikket det inn en melding fra Amund at han ikke kunne stille allikevel. Synd men da kunne jeg stille vekkerklokka fra 3.00 til 3.10.

Tidlig opp og oppgaven jeg har da er å få i meg så mye havregrøt som jeg klarer. Fikk i meg en god porsjon og kom meg av gårde. Vel fremme er det alltid gøy å få pratet litt med likesinnede før start. Fant også ut at jeg nok hadde ett litt vel avslappet forhold til det hele da både GPS klokke og caps var glemt hjemme. Fikk lånt en klokke av Marit sånn at jeg i det minste visste når på dagen det var.

Jeg visste at formen ikke var god nok til å matche tiden fra i fjor på 8.35, men jeg hadde ingen ambisjoner uansett, skulle få en god langtur og for all del ikke gå tom.

Ble løpende sammen med Per-Einar og vi var enige om at det gikk litt for fort fram til Ringkollen så farta ble justert litt ned. Syntes det var gøy å løpe og syntes at regnet som kom bare var deilig.

Ned fra Oppkuven etter ca. 35 km hugg det plutselig skikkelig til i høyre rumpeballe. Alle mulige tanker fløy gjennom hodet. Størst var naturligvis engstelsen for at UTMB skulle gå fløyte. Jeg hadde fått en allergisprøyte i samme rumpeballe to dager tidligere og lurte på om det kunne være en sammenheng, men dette kjentes veldig ut som en strekk. What to do? Midt i ingenmannsland og alt jeg klarte var å halte. Begynte å gå rolig mens jeg vurderte alternativene mine, jeg antok at jeg neppe var på den enkleste plassen for å bli hentet ut med bil. 25 km til neste servicestasjon og 19 km tilbake til den forrige. Vel, jeg hadde det ikke travelt og gikk videre. Kjente at den verste smerten ga seg og jeg prøvde noen meget lette løpesteg. Det gikk på ett vis, men jeg var også meget oppmerksom på det å løpe med smerter kan medføre at man løper feil for å avlaste området som gjør vondt med det resultatet at man pådrar seg en annen skade som kan være alvorligere. Så jeg gikk og småtrippet i regnet. Jeg hadde grei fart på gangen og veldig konsentrert under trippinga.

Før løpet hadde jeg fleipa om at jeg skulle safe meg inn over 10 timer for å få sølvspenna siden jeg hadde to i gull fra før. Nå tenkte jeg mest på muligheten for å komme til mål. Eller, det vil si, jeg regnet med at jeg skulle klare å komme meg til mål, spørsmålet var om det var verdt det. Etter en 15-20 km var farta tilnærmet normal og tanken nå var å komme meg til servicestasjonen for så å gå resten. Gikk fremdeles alle bakker men løp greit bortover og nedover men med veldig fokus på å løpe riktig. Her er også ett litt mer teknisk parti og fikk kjent at det fungerte greit å løpe også her, bittelitt murring men det var alt.

Fremme ved servicestasjonen var Per-Einar og Ninette akkurat på tur ut. Det var veldig overraskende for jeg syntes det hadde gått veldig sakte med meg. Jeg så også at jeg bare var 30 minutter bak passeringen min fra året før. Jeg fikk jo en god periode med hvile så det kan hende farten ble større en jeg ante når jeg kom i gang. Hadde jo som sagt ikke GPS-klokke så jeg sprang bare på følelsen.

Fylte bare opp drikkeblæra på sekken min og var snart på vei igjen. Planen om å gå resten var glemt og jeg satte etter Per-Einar og Ninette for om mulig få litt selskap på resten av turen. Tok den igjen akkurat i det vi kom til Mylla og hold sammen med Per-Einar resten av løpet, Ninette slapp oss litt om mot første toppen og ble litt etter men ikke mye. Vi lå utmerket plassert til å følge teten i dameklassen som vi møtte opp mot hver topp, kjempeartig. Jeg synes toppene på slutten var lettere enn jeg kan huske at de var, og godt er jo det.

Kjente bare litt murring siste del av løpet og har ikke kjent noe i ettertid. Det virker som om jeg slapp med skrekken, men det var ikke artig mens det stod på. Så rådet mitt til alle som får strekk er selvfølgelig å fortsett å løpe 46 km til.

Sølvspenna måtte jeg se langt etter da vi løp i mål på 9.20. En tid jeg før løpet ville vært fornøyd med. Så samlinga mi ble seende slik ut:

Stemninga i målområdet er meget koselig og jeg ble der vel i 2 timer før jeg kom meg i bilen og fikk kjørt hjem. Ultra nummer 51, check.