Kristins Runde for siste? gang

Da har jeg løpt Kristins Runde for 4. og sannsynligvis siste gang. To grunner til dette. Den ene er at arrangøren mest sannsynlig ikke kommer til å arrangere løpet igjen, og da gir det seg selv. Om løpet blir arrangert vil de måtte kreve inn lisensen som NFIF har valgt å innføre på mosjonsløp, og disse løpene kommer jeg ikke til å stille opp i.

I år var jeg litt i tvil om hvordan løpet kom til å passe inn i oppladninga til UTMB som går 4 uker senere. Men etterhvert som jeg tenkte meg om så synes jeg at det passet fint inn, alt etter hvordan jeg følte meg etter Xreid Hardangervidda. Og jeg har vel aldri følt meg bedre etter ett så langt løp før. Har vært forsiktig men allikevel fått inn noen gode økter. Påmeldt en uke før start og avtalte med Amund at han skulle sitte på med meg. Etter at jeg hadde lagt meg kvelden før løpet tikket det inn en melding fra Amund at han ikke kunne stille allikevel. Synd men da kunne jeg stille vekkerklokka fra 3.00 til 3.10.

Tidlig opp og oppgaven jeg har da er å få i meg så mye havregrøt som jeg klarer. Fikk i meg en god porsjon og kom meg av gårde. Vel fremme er det alltid gøy å få pratet litt med likesinnede før start. Fant også ut at jeg nok hadde ett litt vel avslappet forhold til det hele da både GPS klokke og caps var glemt hjemme. Fikk lånt en klokke av Marit sånn at jeg i det minste visste når på dagen det var.

Jeg visste at formen ikke var god nok til å matche tiden fra i fjor på 8.35, men jeg hadde ingen ambisjoner uansett, skulle få en god langtur og for all del ikke gå tom.

Ble løpende sammen med Per-Einar og vi var enige om at det gikk litt for fort fram til Ringkollen så farta ble justert litt ned. Syntes det var gøy å løpe og syntes at regnet som kom bare var deilig.

Ned fra Oppkuven etter ca. 35 km hugg det plutselig skikkelig til i høyre rumpeballe. Alle mulige tanker fløy gjennom hodet. Størst var naturligvis engstelsen for at UTMB skulle gå fløyte. Jeg hadde fått en allergisprøyte i samme rumpeballe to dager tidligere og lurte på om det kunne være en sammenheng, men dette kjentes veldig ut som en strekk. What to do? Midt i ingenmannsland og alt jeg klarte var å halte. Begynte å gå rolig mens jeg vurderte alternativene mine, jeg antok at jeg neppe var på den enkleste plassen for å bli hentet ut med bil. 25 km til neste servicestasjon og 19 km tilbake til den forrige. Vel, jeg hadde det ikke travelt og gikk videre. Kjente at den verste smerten ga seg og jeg prøvde noen meget lette løpesteg. Det gikk på ett vis, men jeg var også meget oppmerksom på det å løpe med smerter kan medføre at man løper feil for å avlaste området som gjør vondt med det resultatet at man pådrar seg en annen skade som kan være alvorligere. Så jeg gikk og småtrippet i regnet. Jeg hadde grei fart på gangen og veldig konsentrert under trippinga.

Før løpet hadde jeg fleipa om at jeg skulle safe meg inn over 10 timer for å få sølvspenna siden jeg hadde to i gull fra før. Nå tenkte jeg mest på muligheten for å komme til mål. Eller, det vil si, jeg regnet med at jeg skulle klare å komme meg til mål, spørsmålet var om det var verdt det. Etter en 15-20 km var farta tilnærmet normal og tanken nå var å komme meg til servicestasjonen for så å gå resten. Gikk fremdeles alle bakker men løp greit bortover og nedover men med veldig fokus på å løpe riktig. Her er også ett litt mer teknisk parti og fikk kjent at det fungerte greit å løpe også her, bittelitt murring men det var alt.

Fremme ved servicestasjonen var Per-Einar og Ninette akkurat på tur ut. Det var veldig overraskende for jeg syntes det hadde gått veldig sakte med meg. Jeg så også at jeg bare var 30 minutter bak passeringen min fra året før. Jeg fikk jo en god periode med hvile så det kan hende farten ble større en jeg ante når jeg kom i gang. Hadde jo som sagt ikke GPS-klokke så jeg sprang bare på følelsen.

Fylte bare opp drikkeblæra på sekken min og var snart på vei igjen. Planen om å gå resten var glemt og jeg satte etter Per-Einar og Ninette for om mulig få litt selskap på resten av turen. Tok den igjen akkurat i det vi kom til Mylla og hold sammen med Per-Einar resten av løpet, Ninette slapp oss litt om mot første toppen og ble litt etter men ikke mye. Vi lå utmerket plassert til å følge teten i dameklassen som vi møtte opp mot hver topp, kjempeartig. Jeg synes toppene på slutten var lettere enn jeg kan huske at de var, og godt er jo det.

Kjente bare litt murring siste del av løpet og har ikke kjent noe i ettertid. Det virker som om jeg slapp med skrekken, men det var ikke artig mens det stod på. Så rådet mitt til alle som får strekk er selvfølgelig å fortsett å løpe 46 km til.

Sølvspenna måtte jeg se langt etter da vi løp i mål på 9.20. En tid jeg før løpet ville vært fornøyd med. Så samlinga mi ble seende slik ut:

Stemninga i målområdet er meget koselig og jeg ble der vel i 2 timer før jeg kom meg i bilen og fikk kjørt hjem. Ultra nummer 51, check.