Vi løper langs vannet, været er vidunderlig og det er rett og slett vakkert. Jeg har nå 46 km igjen og vi har igjen noe som på høydeprofilen ser ut som tre humper. Alle disse humpene bringer oss opp til over 2000 meters høyde og jeg har samlet 2700 høydemeter igjen å forsere.
Høydeprofilen jeg fikk ut av klokka mi stemmer mer med hvordan det føltes.
Dette er det jeg har igjen nå. Først litt småkupert nedover så begynner moroa. Den første bakken her husker jeg ikke så veldig mye av. Når vi nærmer oss toppen og det har begynt å flate litt ut så ser jeg noe som ser ut som ett diskotek litt lenger opp. Jeg stusser litt men i det vi kommer nærmere så ser jeg at det er ett sjekkpunkt. Dette er Bovine og skulle egentlig være en drikkestasjon men den ble avlyst rett før løpet startet. En gjeng med frivillige holder til der og de ser ut til å ha det svært koselig med masse lys i forskjellige farger, bål og nok også litt god drikke. Noen løpere tar seg en pause og setter seg ned sammen med dem.
Litt lenger oppe hører jeg kubjeller og kan skimte noen kyr. Jeg tenker ikke mer på dette men har fokus på hvor jeg setter beina. Det er helt mørkt. Jeg ser opp og ser noe av det skumleste jeg noen gang har sett. I lyset fra hodelykta ser jeg bare det røde i øynene på en svær ku og kan skimte omrisset av hodet med noen svære horn. I det lille sekundet før jeg koblet synet sammen med at det var kyr i området gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg hadde noen løpere 50 meter foran meg, de ble nå raskt tatt igjen. Føltes tryggest slik.
Rett etterpå står det to menn ved en port og jeg skjønte etterpå at dette var toppunktet her. En port med ferist. Nå begynner nedstigningen til Trient. Til å begynne med går det greit . Så gjør mangelen på søvn seg gjeldene. Jeg begynner å hallusinere og blir veldig svimmel. Hallusineringen har jeg jo hørt fra andre at vil komme men trodde jo ikke det skulle skje meg. Jeg var jo klar over hva som skjedde men det var umulig å slå det av. Det er ganske bratt nedover på teknisk sti og nå er stavene gode å ha. De gir en følelse av ekstra sikkerhet. Vi er heldigvis ikke nær noen stup i dette partiet.
Det går fryktelig sakte nedover og jeg setter meg ned med jevne mellomrom for mikropowernaps. Løpere som passerer meg er høflige og spør om det er noe galt, men det de oppnår er å forstyrre pausen min. Heldigvis har jeg kledd meg for natta og har ingen problemer med å holde varmen selv når jeg tar disse pausene. Jeg skjønner at jeg må ha en blund i Trient. Når jeg langt om lenge kommer ned til Trient får jeg med meg at toalettene faktisk er 100 meter fra serviceteltet, men man passerer disse både på vei inn og ut. Det var vel eneste gangen jeg så hvor toalettene var og da var jeg trøtt som en dupp.
Inne i serviceteltet finner jeg ett ledig bord, setter meg ned og legger hodet på bordplata og sovner umiddelbart. Jeg hadde ikke ofret en tanke på vekking og hadde ikke mye kontroll på klokka på denne tida. Jeg våknet etter en stund og følte meg bedre. Trodde jeg hadde sovet i nesten 2 timer, men når jeg ser på tidspunktene jeg sjekket inn og ut så kan ikke luren min vært lenger enn 30-40 minutter. Jeg får i meg standard maten min, buljong, nudler og brød. Tok også noen biter med feit pølse. I tillegg bøtter jeg i meg kaffe med sukker. Normalt liker jeg ikke sjokolade under løp, det blir for tørt. Av en eller annen grunn tok jeg en bit av noe som så ut som og smakte som kokesjokolade, og det var utrolig godt. Jeg tror jeg fikk i meg en hel plate av denne sorten.
Jeg er nå i vesentlig bedre form enn jeg var i når jeg kom inn på stasjonen. Ikke minst er svimmelheten nå borte.
Oppe på Bovine var jeg så høyt på resultatlisten som jeg klarte å komme. Her var jeg nummer 664. Problemene mine har sendt meg nedover lista og resten av løpet vaker jeg rundt nummer 700.
Stigningen opp til Catogne husker jeg ingenting av. 3,6 km med en gjennomsnittlig stigning på 21% tilsier at det her var mye jobbing. Heldigvis gikk det greit her og jeg var ikke plaget med svimmelhet. Sjekkpunktet her var ett lite stykke ned på andre siden og lå flott til i en sving i løypa. Like etterpå sprang vi langs en kant og jeg hørte en elv langt der nede men når jeg prøvde å lyse ned for å se den så var det for langt for lykta mi.
Underveis ned til Vallorcine så kommer vi inn i Frankrike. Her er ett parti på skogsbilvei og jeg blir forbikjørt av en bil. Litt lenger ned står bilen parkert og ved siden av ligger en løper på en båre. Det er nok folk der så jeg blander meg ikke inn, men det var litt ekkelt. Har lurt litt på hva som har skjedd og om det går bra med vedkommende.
3-400 høydemeter før vi er nede i Vallorcine hører jeg speaker klart og tydelig. Klokka er halv tre om natta og lurte litt på det der. Nevnte for en medløper at det kunne ikke være noen der som fikk sove og han svarte at ingen ville sove, alle var på servicestasjonen eller deromkring. Det stemte nok.
Rett før jeg var nede holdt jeg på og ramle og støttet meg til staven. Den er en teleskopstav og var nok ikke strammet godt nok for når jeg la hele tyngda mi på den seg den sammen til ca 30 cm lengde. Men den sparte meg for en tur på rattataen. Det gikk greit å skru den ut igjen etterpå. En løper spør om det gikk bra og jeg svarer på norsk. Dette skjedde flere ganger de siste timene. Jeg hører selv at jeg prater på feil språk og må virkelig konsentrere meg for å slå over på engelsk.
Vel nede i Vallorcine var humøret på topp og jeg så fram til å komme meg i mål. Spiste godt og fikk fylt opp flaskene. Jeg så at jeg hadde gode muligheter for å komme under 40 timer om jeg står på litt så jeg skynder meg.
Like utenfor stasjonen har de fyrt opp ett stort bål like ved løypa. Vindretningen ble litt feil og ett gnistregn kommer mot meg. Jeg løper så langt unna som mulig for å spare jakken min.
De første par-tre km går ikke alt for bratt oppover og jeg går det jeg klarer. Det er uansett for bratt til å løpe så sent i løpet. Blir allikevel forbigått av en som holdt stor fart. Han var den eneste som gikk forbi i denne stigninga.
Etter et lite parti på vei begynner den virkelige bakken. Jeg går på med det jeg har av krefter og hører at det piper når jeg drar pusten. I bakkene har jeg stort sett klokka bare til å vise hvor høyt jeg er. Det går sakte men sikkert oppover. Passerer stadig løpere. Jeg husker at jeg var virkelig imponert over hva kroppen kan klare. Det bratteste partiet her er 2,5 km med en gjennomsnittlig stigning på 24,5%.
Omsider flatet det litt ut og vi var over i mer vanlig fjellterreng, men i mørket betydde det mer udefinerte stier og fokus var å gå fra merkepinne til merkepinne. Vi skal bort og opp litt til før vi begynner nedstigningen til Chamonix. Jeg synes det går en evighet før jeg sjekker inn på La Tête aux vents. Å fryd og glede, bare nedover igjen.
Gleden skulle ikke vare lenge. Jeg har så vidt startet nedover når svimmelheten og hallusinasjonene setter inn igjen. Det skjer på ett av de verste stedene i løypa som det kunne skje på. Her er det meget ulendt fjellterreng og til tider bratt.
For de som lurer på disse hallusinasjonene og hva det er, så er det enkelt forklart ved at hjernen er overtrøtt og tar snarveier i prosessering av synsinntrykkene. Ett par hvite steiner på stien ble på 20 meters avstand til to innbydende solsenger. Litt artig først men det blir fort bare irriterende.
Jeg måtte pent ta tiden til hjelp, sakte og forsiktig gikk det fremover. Det begynte å bli lyst og det gjorde det lettere. En kar passerte meg og pekte på Mont Blanc; vakkert ikke sant, sa han. Jeg kunne jo ikke være uenig.
Stavene hjalp meg litt men jeg måtte holde fokus på å ikke sette de rett på steingrunn, da kan de fort gli. Jeg så virkelig frem til å komme til La Flègére. Siste drikkestasjon før mål. Jeg sjanglet meg inn i teltet og bort til nærmeste stol. En dame kom bort til meg å spurte hva som var galt og om jeg ville ha noe. Jeg sa jeg var svimmel og ville gjerne ha litt kaffe. Og kaffe fikk jeg. Ikke en kopp, men en hel suppetallerken full. Med masse sukker. Så der satt jeg og drakk kaffe og synes synd på meg selv mens en jevn strøm av løpere passerte igjennom teltet.
Kaffen gikk ned og jeg innså at jeg kom meg ikke til mål ved å bli sittende der. Jeg lusket ut av teltet og oppdaget at svimmelheten var borte igjen. Kastet ett blikk på klokka og innså at 40 timer fremdeles var innen rekkevidde.
Trasen ned til Chamonix fulgte den røde streken merket 9.
Nå kastet jeg meg utfor det jeg var god for. Atter en gang var det min tur til å passere løpere. Jeg ga på det jeg hadde, noe som sannsynligvis ikke var så mye. Første del gikk på ikke alt for teknisk vanskelig stier før siste halvdel gikk på grusvei. Vi hadde en plass der det var rett bergvegg både ovenfor og nedenfor stien som her var ca en meter bred. Her valgte jeg å gå litt forsiktig. Dette var kanskje 20-30 meter langt.
Som ultraløper har man jo lært å gå i motbakker. På dette tidspunktet i løpet var det ikke lenge det skulle være flatt før det ble definert som motbakke. På slutten var selv nedoverbakke ett ork.
Til slutt var Chamonix der og den siste kilometeren gikk på asfalt nede i byen. Jeg passet på å gå ett stykke slik at jeg kunne løpe når jeg nærmet meg mål og det var antakelig at noen kunne se meg.
Her har jeg enda ikke oppdaget Geir og Sharon som venter på meg utenfor hotellet 3-400 meter fra mål. Det var med blandede følelser at jeg så at Geir var der, jeg håpet jo at han skulle slite bak meg i løypa og dette betydde at han hadde brutt. Klokka er nå 8 på morgenen og jeg er rimelig glad for at det hele straks er over.
Endelig!!! 39 timer 32 minutter og 21 sekunder etter at startskuddet gikk er jeg endelig i mål.
Sharon tok flere bilder av meg i målområdet og dette betyr litt ekstra for meg:
Jeg hadde ikke noe behov for å henge over stavene fordi at jeg var sliten. Dette var 5 sekunder for meg selv der hele kroppen jubler.
Vi ble raskt geleidet ut av målområdet, jeg fikk en lapp som jeg måtte ha med for å hente ut depositumet og jeg fikk finisher-vesten. Så var det bare å rusle tilbake til hotellet. Greit at det bare 100 meter dit.(At det var 3-400 meter til mål når jeg passerte hotellet er fordi løypa gjør en liten omvei før mål.)
Geir gikk for å spise frokost og hente dropbagene og depoitumene, mens jeg tok ett bad og skulle sove.
Etter å ha koset meg lenge i badet skjønte jeg at det å få sove med en gang var umulig så jeg ringte Geir for å høre hvor han var. Han satt fremdeles i frokostsalen og jeg skyndte meg ned for å spise sammen med han.
Det gjorde godt med en solid frokost nå.
Jeg ser vel ikke så rent lite stolt og fornøyd ut her? Dette er under frokosten med finisher-vesten på. Etterpå gikk vi ut i sola og tok oss en pils. Enda har ikke klokka blitt 10 på formiddagen. Sjelden har en pils smakt bedre og sjelden har den gjort meg mer trøtt. Etter pilsen var det rett i seng og nå var det ingen problemer med å få sove.
Kvelden etterpå tilbrakte vi sammen med Mona og Einar på ett mikrobryggeri der vi spiste god mat og prøvde mye forskjellig øl. En perfekt avslutning på oppholdet i Chamonix selv om jeg muligens ikke var på mitt mest sosiale hele kvelden.
--------
Hvordan gikk det å debutere med staver? Fra jeg tok dem frem til jeg var i mål hadde jeg dem i hendene enten jeg brukte dem eller ikke. Jeg er glad jeg hadde dem med. De tiden jeg ikke brukte hansker ble jeg av og til fryktelig varm inne i hendene og jeg varierte veldig på hvordan jeg holdt dem for å unngå blemmer og sår. I frykt for å overbelaste diverse muskler jeg ikke har brukt noe særlig før turde jeg ikke bruke dem alt for aktivt oppover(bortsett fra siste bakken da jeg ga alt). Jeg turde heller ikke stole nok på dem nedover, noe som også skyldes mangel på trening i bruk av staver. Uansett er jeg veldig glad for at jeg tok dem med, jeg tror det gjorde løpet lettere.
Som mat hadde jeg kun med meg gel og det var mer enn nok. Jeg åt 10-15 gel i løpet av løpet, resten av maten fikk jeg i meg på matstasjonene.
I følge reglementet hadde man kun lov å ta med seg vann ut fra servicestasjonene, men dette var i høyeste grad en sovende regel. Så lenge du ikke tok søppel med deg så brydde de seg ikke. De fylte vann, sportsdrikk eller cola på flaskene dine for deg om du ville. Jeg holdt meg til vann og sportsdrikk. I vannet slapp jeg av og til en bruse-tablett som inneholdt litt salter og frisk smak. Den ekstra flasken jeg hadde med for de lange strekkene trengte jeg ikke. Jeg fikk fylt på fra bekker og liknende når jeg trengte det.
--------
Dette ble en lang historie. Om noen har orket å lese alt håper jeg de har likt det de har lest. For meg har det vært en måte å gjenoppleve løpet og få laget en slags minnebok. Hadde jeg skrevet den rett etter løpet hadde den blitt fryktelig kort, for da husket jeg nesten ingen ting. For å friske opp hukommelsen min har jeg sett på kart, høydeprofiler, gps-dataene mine, googlet alle service punktene for å finne bilder som kunne hjelpe meg og jeg har lest andres blogger fra løpet. Det å skrive dette har hjulpet meg til å huske deler av løpet jeg hadde glemt. Jeg tror at kronologien er riktig nå men jeg garanterer det ikke.
Nå kan jeg se frem til neste eventyr.