fredag 18. januar 2013

The North Face Ultra-Trail du Mont-Blanc.

Det finnes tøffere ultraløp og det finnes ultraløp med flere deltakere. Men tar man bare hensyn til begge disse faktorene er løpet i en særklasse i verden. I tillegg går det i en fantastisk natur.

168 km i alpene med start i Chamonix. Løpet går rundt Mont-Blanc og er innom både Italia og Sveits på tur tilbake til Chamonix. Underveis skal man forsere en samlet stigning på 9600 høydemeter og følgelig samme antall høydemeter nedover. Har lånt ett bilde av løypa fra løpets hjemmeside:

Og her av profilen:


Løpet har plass til 2300 deltakere og har strenge krav for den som vil være med. Allikevel bruker det å være over 5000 som melder seg på og antallet er stigende år for år. De har en periode på 3 uker der man kan melde seg på og så er det loddtrekning om plassene.

I år hadde jeg nok kvalifiseringspoeng til å være med og bestemte meg for å prøve og jammen var jeg ikke heldig i trekninga i dag. Så siste helga i august er jeg i alpene og løper. Gøy ikke sant.

torsdag 17. januar 2013

2013, såvidt i gang og første skade overstått?!

Forrige mandag klarte jeg noe jeg ikke trodde skulle være mulig. Skulle lufte bikkja på morrakvisten og gå ned trappa fra terrassen, var veldig forsiktig fordi jeg visste at trappa var glatt, men at den skulle være så glatt..., rakk ikke å tenke før jeg lå nederst i trappa og vrei meg i smerter. Kjentes ut som om det var mest vondt i handa som jeg tok meg for med, og alt virket å være helt. Bare ytre smerter.

5 timer senere begynte jeg å få vondt i nakken og etterhvert i hodet. Ble litt småkvalm. Droppet en dag med trening og løpt rolig i en uke. Kjenner ikke noe til det nå dersom jeg ikke kjenner etter. Håper og tror alt er bra.

Sitter nå og venter på trekningen til UTMB som går av stabelen i morgen tidlig. Lurer litt på hva jeg skal gjøre dersom jeg ikke blir trukket ut. Fikk mail i dag om at jeg da har tre valg. Jeg kan la være å gjøre noen ting og vil da ha dobbel så stor sjanse neste år. Eller jeg kan overføre påmeldingen til TDS dersom det er plass der, da mister jeg den doble sjansen neste år. Siste valget er egentlig ganske så uaktuelt, det er å kjøpe seg plass gjennom å donere penger til veldedighet, 2000€ for å være nøyaktig. Akkurat nå heller jeg mot å velge TDS, men aller helst håper jeg trekninga går bra.

onsdag 16. januar 2013

VUC, skader og sykdom. En høstsesong på godt og vondt. Del 6

Vestfold Ultra Challange

Nå er vi kommet frem til det siste løpet denne høsten, nyskapningen Vestfold Ultra Challange. Siden jeg hadde løpt mesteparten av traseen under prøveløpningen i begynnelsen av oktober så visste jeg nesten hva jeg gikk til. Frem til Hvittingen likte jeg løypa veldig godt, deretter ikke så fullt godt.

De siste ukene før løpet regnet det stort sett hele tiden, og med en ikke helt heldig værmelding for løpsdagen var ikke motivasjonen helt på topp. Tenkte dog aldri på å ikke stille til start. Selv om starten skulle gå så tidlig som kl. 06:00 så valgte jeg å sove hjemme. Til sånne løp der værmeldingen er tvilsom så pakker jeg ned alt mulig som jeg kan tenkes å få bruk for og så bestemmer jeg meg for hva jeg trenger mens jeg sitter i garderoben og skifter. Stort sett så betyr det at jeg benytter 10% av alt utstyret jeg tar med meg.

Fordelen med å løpe når det er så kaldt er at veskebehovet er lite. Pakket med meg en liter drikke, litt mat og ett skift til overkroppen i sekken. Kledde ellers ganske godt på meg, men litt feil skulle det vise seg.

Jerg skulle selvfølgelig løpe lengste distanse som skulle bli 84km. Starten gikk i mørket med hodelykt for å finne veien. Første 2 km på asfalt gikk ganske rolig og jeg lå i tet og pratet med mine medløpere. Med en gang vi kom inn i skogen justerte jeg ned farten og straks forsvant tre stykker i ett mye høyere tempo. Det gjorde ingenting, jeg løper i mitt tempo og bryr meg ikke så mye om hva de andre gjøre, jeg var bare overrasket over at ikke flere kom forbi. Ikke bare var det mørkt, vått og kaldt, det var også tåke noe som reduserte sikten veldig. Lyset fra hodelykten ble reflektert i tåka og ble en nesten ugjennomsiktig vegg. Jeg var glad for to ting, det første at jeg hadde løpt dette partiet i dagslys og det andre var at jeg har relativt god orienteringsevne og ikke problem med å lese kart.

Ved Hvittingen fikk jeg vite at jeg lå først i løypa, de andre hadde bommet endel fikk jeg bekreftet etterpå. Etter Hvittingen ble jeg forbiløpt flere ganger og var en stund nede på 6. plass. Frem til drikkestasjonen ved 27 km gikk det greit, brødskiver, banan og veskepåfyll var akkurat det jeg trengte for å fortsett med godt mot.

Ved passering høyeste punkt etter ca. 34 km var jeg forferdelig kald. Hadde det vært en fornuftig måte å bryte på akkurat her så hadde jeg vært veldig fristet. Heldigvis hadde jeg ikke valget og det eneste fornuftige var å holde seg i bevegelse. På tur mot vending var det flere kilometer med nedoverbakke på grusvei, det hjalp faktisk utrolig godt på å få varmen i meg igjen. Jeg merket fort at støtene man før ved å løpe i nedoverbakke også produserte varme, og stikk i strid med det som er fornuftig ultraløping gikk jeg inn for å få kraftige støt. Møtte de som hadde løpt forbi meg og kom ned til der stemplinga/vendinga burde vært etter kartet, men siden det ikke var noen stempling der og jeg manglet en mann som jeg burde ha møtt så fortsatte jeg ett lite stykke til. Snart møtte jeg en bil og rett etterpå den savnede løperen som ikke hadde funnet noen vending lenger fremme. Vi ble enige om å vende om og der vi trodde vendinga skulle vært stod nå mannen som kom i bilen vi møtte og fortalte at noen hadde stjålet stemplinga og skiltet, helt utrolig at noen kan gjøre noe sånt.

På tilbaketuren bestemte jeg meg for å holde litt høyere aktivitetsnivå for å produsere mer varme og bestemte meg for å bytte klær ved drikkestasjonen. Denne gulrota og fokus på bevegelse gjorde at det gikk ganske greit og humøret var bedre enn på lenge.

Jeg brukte lang tid på drikkestasjonen, fikk i meg godt med drikke og mat og fikk hjelp til å bytte klær. En ting er sikkert at så forfrossen som jeg var på fingrene hadde jeg ikke klart det uten hjelp. Takk, takk, takk. Det var godt å få på klær som var tørre i hvert fall en liten stund. Fra Hvittingen var vi over på terreng jeg liker bedre, men du verden så vått det var overalt. På omtrent samme plass som jeg kunne ta av hodelykta på tur ut måtte jeg ta den på igjen på turen inn. På slutten var jeg nok lei av alt vannet og så bare frem til å komme meg i mål. Hadde en bitte liten feilløping, men ikke verre enn at jeg fikk korrigert det ganske fort.

Vel i mål ble jeg positivt overrasket over at jeg faktisk hadde blitt nr. 3. Langt frem til de to første og tilsvarende langt ned til nummer 4. Mer i ingenmannsland skal det godt gjøres å havne på ett såpass kort løp.

Etter slike terrengløp kommer muskulaturen seg ganske raskt. Løpet i Latvia helgen før merket jeg ingenting til, men det er klart at det tærer på systemet og ga nok ikke noe optimalt løp. Det gjør ingenting, jeg skal bare ha det gøy. Jeg tok ett par rolige uker etter VUC og var godt i gang igjen når jeg pådro meg en strekk i leggen på en løpetur. Dermed tvang det seg frem to nye rolige uker, heldigvis var ikke strekken verre enn det. Tok det veldig forsiktig i opptreningen og ga meg ved minste tegn til smerte i leggen. Så ble desember preget av omgangssyke som satte meg såpass ut at etter at arbeidsdagen var over flatet jeg ut på sofaen og klarte ikke mye trening.

På to rolige måneder klarte jeg å gå opp 8 kg som nå må bort. At jeg aldri lærer.

søndag 13. januar 2013

Siguldas kalnu maratons. En høstsesong på godt og vondt. Del 5

Siguldas kalnu maratons.


Totalopplevelsen rundt dette løpet gjorde det til årets høydepunkt. Reisen, oppholdet og selve løpet. Løpet i seg selv er ikke lett å finne dersom du ikke vet om det. Faktisk så vanskelig at selv de som viste at jeg var i Latvia klarte ikke å finne ut hvilket løp det var. Så, hvordan havnet jeg der da?

Dette handler litt om hvorfor jeg driver med ultraløp. Det at atmosfæren er så avslappet, at man kan tilbringe mye tid sammen med andre løpere, før, under og etter løpene, tid til å pleie vennskap og til å få nye venner. Så denne historien begynner egentlig i Täby i april. Etter at jeg hadde gitt meg etter bare 50 miles, dusjet og sovet noen timer, tilbrakte jeg mange timer i målområdet. Her kom jeg etterhvert i prat med ei jente fra Latvia etter at hun kom i mål. Vi har holdt litt kontakt etterpå og hun fortalte meg om dette løpet som hun brukte å løpe om høsten, og inviterte meg til å komme å løpe løpet. Flyavgangene fra Torp til Riga passet svært dårlig, men fra Rygge gikk Ryanair ned på torsdag og hjem på søndag til en overkommelig pris.

Sammen med hotell bestilte jeg henting på flyplassen. Kjempepraktisk, ganske så kult og slett ikke dyrt. Praktisk fordi man slapp å stille seg i taxikø og huske navn/adresse på hotellet. Kult fordi jeg aldri har blitt møtt av en som holder opp skilt med navnet mitt før. 15 euro kostet det, tross alt ca. en mil å kjøre.

2012 ble ett år med mye vær som tilbehør til løpene mine. Det være seg vind, regn eller snø. Eller aller helst en kombinasjon av alle tre. Riga var ganske hustrig på torsdagen jeg kom nedover. Snøstorm på fredag, opphold og kaldt på løpsdagen, og opphold og ganske så pent på søndagen.

Ordna meg ett kart over bykjernen på hotellet og rusla mot byen. Fikk med meg en blomstersermoni foran frihetsstatuen:

Rusla rundt i byen og hadde det ganske så koselig:

Fredagen hadde jeg tenkt å bruke til å være turist, men når jeg stod opp om morgenen snødde det vannrett. Skikkelig ufyselig. Gikk litt rundt men tilbrakte mest tid i markedshallene:


Lørdagen ble vi plukket opp på ganske tidlig på morgenen og kjørte til Sigulda noe som tok en times tid. 
Kalnu betyr fjell, men det så jeg ikke mye til. En elvedal hadde de og løpet gikk opp og ned dalsidene. Omtrent 100 høydemeter, men bratt nok til at der var alpinanlegg med heis og Bob/ake anlegg godt nok til WC arrangement. Arrangementet hadde tre distanser. 14km, 33 km og 53,5 km Tilsammen samlet løpet 500 deltakere, ca 140 i ultraløpet hvorav 121 kom til mål. 

Vi hadde veldig god tid og stakk på en kafe i nærheten for å varme oss. Her fikk jeg kjøpt en porsjon vanlig risgrøt, kjempedeilig rett før løpet, til 6-7 kroner.

Noen bilder fra før start.







Løpet starter i bunnen av alpinanlegget og vi starter med samme bakken som vi avslutter løpet med. Jeg bestemte meg for å ta det rolig opp bakken første gangen, tenkte det var lurt, men det var det nok ikke. Dermed hadde jeg fått mange løpere foran meg som jeg måtte løpe forbi og det var langt i fra alle plasser det gikk an. Det gikk opp og ned hele tiden i meget fin natur. Servicen var upåklagelig. Snøværet dagene før gjorde løypa utrolig glatt, sleip og gjørmete. Men det gjorde liksom ingen ting. Jeg bare koste meg helt noe helt utrolig selv om det ble meget tøft etterhvert. 26. plass av 121 som fullførte er godkjent, men som jeg fant ut av DUV statistikken etterpå, så vant jeg min aldersklasse, 45-49 år(arrangøren hadde 40-60), og hadde altså bare ungdom foran meg og ingen damer. Da kan man ikke klage.
Høydeprofil:


Her er ett par videoer som jeg fant på Youtube fra løpet:





Etter løpet satte jeg meg dumt nok inn i bilen og fikk den verste krampen jeg noen gang har fått i nesten hele kroppen. Det spente seg sånn at jeg hadde ikke en sjanse til å røre meg, langt mindre komme meg ut av bilen. Jeg er glad ingen så eller hørte meg i de minuttene det stod på, jeg hadde vel blitt innlagt en eller annen plass. 

Jeg fikk ett par timer å vente på resten av reisefølget men var for kald til å tenke på å ta flere bilder. Arrangøren var nok litt tatt på sengen av været og hadde ikke noen varmestue tilgjengelig.

Dette løpet kan jeg anbefale og regner med at jeg kommer til å løpe flere ganger.

Dagen etterpå ble jeg tatt med på omvisning på landsbygda vest for Riga. Nesten som å kjøre igjennom Danmark, like flatt bare mye mere trær.




















Mange vakre småplasser som man aldri ville funnet selv. Det var en sånn dag man håper aldri skal slutte, men som alltid gjør de det altfor tidlig. Jeg ble kjørt til flyplassen og i rimelig god tid og møtte en kjempekø som jeg ikke helt skjønte, men nysgjerrig som man er så måtte den sjekkes ut. Så viste det seg at alle som reiste med Ryanair måtte betale flyplassavgift før utreise. Er det å vente at de er billige når sånt ikke er inkludert. Før jeg rakk å stille meg i kø så jeg noe som liknet en minibank som jeg kastet ett lite blikk på, der stod det: Betal flyplassavgift med kort. Den hadde heldigvis ingen andre sett, men gjett om det ble kø der også når jeg var ferdig. Flyet fra Riga var akkurat så mye forsinket at jeg ville få trøbbel med å nå ferga til Horten, men utrolig nok kom bagen min først på bandet, ingen stoppet meg i tollen og med 2 minutter å gå på kjørte jeg ombord i ferga. En fantastisk helg var til ende.

fredag 11. januar 2013

En høstsesong på godt og vondt. Del 4

For oktober hadde jeg ikke planlagt noen lengre utskeielser, men slik skulle det ikke bli. Årets to flotteste treningsturer skulle komme i denne måneden.  Først la Tomas ut invitasjon om prøveløping av traseen til Vestfold Ultra Challange, løpet som etter planen skulle være mitt neste. En langtur i godt selskap er ikke å forakte, så jeg slengte meg med.
Her er gjengen for avgang:
Tomas, som tok bildet, var også med å løp.
Som man kan se var været denne dagen aldeles nydelig.
Noen bilder fra turen:


Andre enn oss som var ute på tur


Ikke flatt men rett oppover.




En vidunderlig dag som fikk fortalt at den planlagte løypa var for lang og måtte justeres. ca. 48 km ble treningsturen på og vi rakk akkurat frem til det ble mørkt.

To helger senere var jeg på landstreffet til Mensa i Stjørdal og jeg snek meg selvfølgelig ut på noen løpeturer der også. Jeg sprang ut på måfå og fikk en av årets aller deiligste løpeturer. Turen ble på ca. 2 mil og hadde jeg ikke hatt noe jeg måtte nå så hadde den blitt mye lengre. Skyfri himmel og -1 grader i en natur som tok pusten fra meg. Her er noen bilder fra turen: