Når jeg begynte med ultraløping var det tre løp som for meg stod frem som de tre å gjøre. Western states 100 miles, Spartathlon og Ultra Trail de Mont Blanc. Med mitt treningsgrunnlag og treningsvilje antok jeg at disse ville være uoppnåelige. Western states 100 miles anså jeg for å være det eneste jeg realistisk sett kunne gjennomføre, og jeg har prøvd ett par ganger å komme med, men det er ikke enkelt. Spartathlon og UTMB anså jeg for ganske uoppnåelige.
For ett år siden hadde jeg ett øyeblikk av overmot og meldte meg på UTMB siden jeg nå engang hadde nok poeng. Når jeg da for en sjelden gangs skyld var heldig i en loddtrekning fikk jeg lettere panikk, dette måtte jo være alt for tøft for meg. Jeg hadde også klart å melde meg på flere 100 miles løp.
I 2011 løp jeg 2 100 miles løp og ble ikke avskrekket av distansen, men dette var flate løp. UTMB er med sine 9600 høydemeter ikke flatt! 2012 ble 84 km lengste distanse men jeg hadde ganske mange løp, 22 i tallet.
Jeg har hatt utrolig mange flotte løpsopplevelser i år men i bakhodet har UTMB vært hele tiden.
Noen høydepunkter underveis:
Thy Marathon i mange minusgrader med selskap av nye og gamle danske venner før, under og etter løpet.
Thames Path 100 miles utenfor London i slutten av mars med gjørme og temperatur ned til 9 minus.
Hammertrail 100 miles som jeg brøt tidlig på grunn av sykdom, men opplevelsen var allikevel verdt turen.
Borås ultra som jeg brøt på grunn av samme sykdom, snakk om å være tullete.
Så i løpet av 14 dager sprang jeg 103 km i 24 timersløp som trening, helga etterpå halv distanse i Hornindal rundt(38 km, 3000 hm) og tilslutt 3. plass i Xreid Hardangervidda. For første gang begynte jeg å tro på at jeg skulle klare UTMB.
Videre tok jeg med meg siste Kristins runde og Røde Huset Backyard Ultra før manndomsprøven.
Så kom UTMB som var hele årets mål. Jeg har skrevet nok om selvet løpet tidligere, men dette var uten tvil årets stoooore høydepunkt. På start skulle jeg nok ønsket at jeg hadde fått trent bedre, men sånn vil det vel alltid være. Det meste gikk veldig bra og det hele ble en opplevelse for livet. Ultraløping handler for min del litt om å teste egne grenser.
Etter UTMB er jeg imponert over hva kroppen kan klare på relativt moderate treningsmengder, og er sikker på at jeg hittil har vært langt unna grensene for hva kroppen tåler.
Etter UTMB hadde jeg planer om å gjøre ett godt løp under Winter 100 miles i månedsskiftet november/desember, men det skulle ikke gå helt slik. Jeg hadde mange forskjellige plager og treningen ble så som så. Jeg bestemte meg for å dra på løpet i siste liten og angrer ikke i det hele tatt selv om ting gikk som de gikk. At det går an å påføre seg selv så mye smerte under ett løp, som man vet vil bli verre etterpå hadde jeg ikke trodd. Nok en verdifull erfaring som jeg ikke ville vært foruten.
At jeg av å til må ta litt telling etter noen løp gjør ingenting, det må man regne med, men du verden for ett maskineri kroppen er.
Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg kan holde på med dette og håper jeg kan fortsette i mange år.
Takk for 2013, det har vært fantastisk, jeg ser med forventning frem mot 2014!
God trening.
tirsdag 31. desember 2013
søndag 8. desember 2013
Winter 100
Centurion Running er en profesjonell arrangør av ultraløp. Hvordan jeg kom borti dem husker jeg ikke, men i fjor sommer meldte jeg meg på Thames Path som gikk i slutten av mars. Før dette løpet gikk var jeg også påmeldt deres Winter 100 som dette skal handle om. Thames Path ga meg ingen grunn til å bekymre meg for selve arrangementet, det var skikkelig proft gjennomført med deltakernes sikkerhet i høysetet.
Med tre måneder mellom UTMB og Winter 100 regnet jeg med at jeg skulle få inn en god treningsperiode før løpet. Det skulle ikke gå helt sånn, og årsaken er vel ganske lett å peke på. Det har vel rett og slett blitt litt mye de to siste årene. Hvilte godt før Oslo maraton der jeg løp som fartsholder. Det gikk veldig greit og de neste ukene fikk jeg inn endel god trening. Så ville ikke kroppen være med mer. På en liten rusletur med bikkja kjente jeg at noe skjedde i ryggen. Det ble stadig verre og snart fikk jeg ikke sove om natta da hver bevegelse vekte meg. Gå og faktisk løpe lett gikk fint.
Jeg prøvde meg på maraton både i Fredrikstad og på Jessheim og begge plasser kom problemene etter ca. 25 km. Jeg var hos lege som mente det sannsynligvis var muskulært og mente det ville være ufarlig å prøve på 100 miles løp men han han ville på ingen måte garantere for at den ville holde hele distansen.
Jeg var veldig i tvil om jeg skulle dra og ventet i det lengste med å bestille reisen. Mandag før løpet bestemte jeg meg for å dra og nå var det bare Ryanair til Stansted som var mulig alternativ. Tog til Strealtley fra Stansted er litt kronglete med ett par tre bytter, men det måtte vel gå. Med overnatting på ungdomsherberge til 130 kroner natta bestemte jeg meg for å ha god tid både før og etter løpet og la opp til å reise bortover på torsdag og hjem igjen tirsdagen etter.
Turen bortover gikk greit, men jeg hadde glemt å memorere veien jeg skulle gå fra jernbanestasjonen til herberget. Jeg visste hvilken retning jeg skulle gå men ble litt skeptisk når den første jeg spurte om veien ikke kjente til herberget. Jeg skulle forbi startområdet så jeg fikk ihvertfall fortalt veien dit. Neste person jeg spurte visste veien og snart var jeg innlosjert.
Morgenen etter var det start i ett av de særeste ultraløpene jeg vet om; Piece of String. Bare ett par av arrangørene kjenner løypa på forhånd. For løperne er ingenting kjent, ikke distansen, ikke hvor langt det er til neste sjekkpunkt, ikke hva tidsfristene er på de forskjellige sjekkpunktene. Bare løp i den retningen til vi sier noe annet. Fra start var det denne gangen 100 meter til første servicestasjon som var en minibuss som kjørte dem 2 timer avgårde. Det var en tøff og spent gjeng på start. To kom til mål etter noe som viste seg å bli ett løp på 130 miles.
Noen av tøffingene før start.
.JPG)
Jeg brukte dagen på å klargjøre utstyret, rusle rundt i området og gjorde meg litt kjent der. Fikk spist godt og masse og hilste litt på andre løpere.
Løpet startet kl. 10 så jeg hadde god tid på morgenen. Spiste en solid frokost, først en skikkelig porsjon havregryn før jeg fikk meg en engelsk frokost. 300 meter å gå til start og jeg var på plass en time før for registrering.
Løpet består av 4 forskjellige ut-inn løyper. Først nordover langs Thames path, så østover langs Ridgeway trails, vestover langs Ridgway trails og til slutt sørover langs Thames Path.
Klar til start:
Jeg hadde på meg en ny sekk fra Berg outdoor som har ett avtakbart magebelte som jeg prøvde.
Ved start var det rundt 5C og oppholdsvær, det var meldt samme værtype utover med minusgrader til natten.
Jeg trodde jeg hadde plassert meg strategisk bakerst i feltet, bare for å oppdage at jeg stod helt fremst blant racerne. Vel, det spilte ingen rolle for det var god plass for alle som ville forbi til å komme seg forbi.
Jeg la ut i 6 blank fart og koste meg frem til vending, relativt flatt og på en kombinasjon av sti,gress,grus og asflat. Møtte lederen veldig tidlig synes jeg og regnet ut at han hadde gått ut i en fart til 13 timer, wow.
Etter 25 kilometer begynte det å komme varierende smerter i beina og ryggen, i tillegg følte jeg meg litt kvalm. Frem til 35km synes jeg hadde jeg mange negative tanker men hadde bestemt meg for at jeg skulle i hvert fall prøve å komme meg i mål om jeg så måtte gå resten. Med 30 timers tidsgrense ville jeg ha 26 igjen på de siste 120. Jeg bestemte meg for å droppe magebeltet da det lå litt vondt til mot de stedene av rygge jeg hadde vondt. Første av de fire ut-inn løypene viste seg å være 38 km og jeg var inne på litt under 4 timer. Fikk koblet fra magebeltet og spiste litt før jeg dro ut på strekk 2.
Jeg fikk høre av de lokalkjente at vi nå skulle inn i skogen og at det skulle bli mer bakker. Fikk også en advarsel om å virkelig passe beina mine når vi skulle løpe ned igjennom skogen på tilbaketuren, og på turen oppover så jeg hvorfor. Mengder av løv som dekte røtter og kaninhull. Jeg innså også at det kom til å være mørkt når vi kom tilbake hit.
Det hjalp å få av magebeltet og jeg følte meg bedre. Begynte igjen å få troa på at jeg skulle komme meg under 24 timer allikevel. Det gikk jevnt og trutt oppover i 4-5 km, ikke veldig bratt men nok til at det var legitimt å gå. Ved vending var det på tide å ta på hodelykt, fjorten og en halv time i mørket ventet.
Det gikk som det måtte gå, halvveis nede lå jeg plutselig å svømte i løvet. Slo meg ikke noe særlig. Videre nedover hadde jeg ett par nesten fall og de gjorde nesten mer vondt da jeg i anstrengelsene for holde meg oppreist hold på å provosere frem både strekk og kramper.
Vel nede fra bakkene og ute av skogen var det ett asfaltparti. På turen ut hadde jeg lagt merke til 2 fartshumper jeg skulle over. Sånne umerkede humper er lette å snuble i, særlig i mørket. Godt fornøyd med å ha passert begge to trygt, så holder jeg på å snuble i en tredje. Hmmm, den skulle ikke være der, noe er galt. Fortsetter 20 meter til og ser at jeg har løpt feil, det er ikke snakk om mange meterne og når jeg snur tenker jeg at må huske den ekstra dumpen på returen. Noen få sekunder senere ligger jeg på snørra i asfalten. Hvordan er det mulig å ha så kort fokuseringsevne? Konstanterer at jeg er nogenlunde hel, kun litt blod på hendene, mest irritert over hvordan i huleste jeg kunne være så @£$%¤ glemsk.
Andre ut-inn strekket er på nøyaktig 40 km og har gått på litt over 5 timer. Jeg bytter til tørre klær på overkroppen. Bytter klokke for å ha batteri nok og smører meg ekstra i skrittet da jeg bekymringsfullt nok har begynt å kjenne litt irritasjon der.
Ut på tredje-strekket var jeg ved godt mot. Vi startet med 5 km motbakke, ikke bratt, men igjen nok til å kunne gå. På flatene og nedover hadde jeg grei fart enda.
De har lagt opp til en servicestasjon underveis på hvert strekk og en ved vending. Så i snitt hver 10. km. Denne kom etter neste 14, jeg hadde visst det om jeg hadde lest infoen ordentlig men det hadde jeg selvfølgelig ikke. Det var ikke at jeg hadde behov for det, men ønsket det lille avbrekket som en slik stasjon er velkommen. Alle servicestasjonene var for øvrig meget godt utstyrt både med mat og drikke og fulle av folk som stod klar til å lystre ditt minste vink.
Ikke lenge etter servicestasjonen hadde jeg mitt tredje fall, og det mest kritiske. Jeg er ikke sikker på hva jeg snubla i men resultatet var at jeg kjørte høyre kne rett i en spiss stein. Det gjorde vondt. Fra erfaring vet jeg at nå er det bare å komme seg i bevegelse igjen så fort som mulig. De første km gikk det kun å gå, deretter kom jeg gradvis igang med mer løping. Puh.
På turen tilbake klarer jeg å gå glipp av en venstresving og fortsatte rett frem langs hovedveien. Av en eller annen grunn blir jeg mistenksom etter noen hundre meter og fisker frem GPS-en der jeg har kart og spor lagret. Veldig greit å få mistanken bekreftet så enkelt og hurtig. Jeg tapte ikke mange minuttene og det er mest irritasjonen over å ikke ha fulgt med som er verst.
Ca. 6 timer på disse 41 km. Helt greit og nå har jeg 9 timer på siste strekket som skulle vise seg å bli over en full maraton.
Plagene i skrittet blir verre og manglende trening begynner å gjøre seg gjeldende. Fordelen er at med såpass lav fart holder jeg meg tørr og fin og har det varmt og godt selv om vi får minusgrader utpå natta. Ikke lenge etter at jeg har lagt ut på siste strekket kjenner jeg at en betennelse er på gang foran på leggen. Av og til stikker det skikkelig til men stort sett murrer og syder det. Det tar i alle fall fokus litt vekk fra problemområdet i skrittet.
Alle strekkene var oppgitt til å være 12.5 miles(ca. 20.1 km) hver vei. Det var særdeles tungt å nå passere 20 km og ikke se snurten av vendinga. Først etter 21.5 km kom den, aldri har en og en halv ekstra km føltes så langt. Totaldistansen stemte dermed veldig godt til slutt, men det er noe med å vite. Syntes jeg hadde møtt svært mange løpere på turen ut og det stemte jo forsåvidt når jeg kom på at mange hadde fått selskap av en Pacer. Tre og en halv time ut og nå ville jeg bare i mål. Det gikk sakte, fryktelig sakte syntes jeg. Det ble bedre og bedre å møte løpere som var bak meg i løypa og se at de hadde det minst like vondt som meg og hadde mye lenger til de var i mål. Barnslig, ikke sant. Følelsen av å "se" mål gjorde at jeg fikk stadig litt større fart de siste kilometerne. Det var bare å begynne å grue seg til dusjen.
Lykkelig i mål med beltespenna. 22:06:43 ble tiden som jeg etter omstendighetene er fornøyd med. Er en såpass lett løype at under disse forholdene burde jeg kunne komme greit under 20 timer. Det får bli en annen gang.
Dusjen ble ikke så ille som fryktet, og jeg fikk sovet noen timer etterhvert. Jeg stod opp for å få spist middag og nå gjorde leggen min sykt vondt. Etter middag ble jeg sittende på puben og tylle i meg sovemedisin i form av whiskey. Fryktelig glad for at jeg bare kunne ligge på ryggen hele neste dag.
Mandagen kom og selv om jeg bare lå på ryggen og kun var oppe for å spise så ble ikke leggen bedre. Jeg begynte virkelig å grue for hjemreisen. Jeg måtte ta ett tog kl. 5:28 tirsdag morgen og fant ut at det var ingen Taxi-tjeneste å stole på på den tiden av døgnet. Så litt over en km måtte jeg gå til jernbanestasjonen med en tung bag på ryggen og en trillekoffert. I tillegg ventet to togbytter. Jeg pakket alt ferdig og satte klokka på 4. Satset på å stå opp, få i meg litt smertestillende og så vente litt før jeg gikk.
Klokka fire stod jeg opp, fikk på meg klærne i mørket(sov jo på 6 mannsrom og ville ikke vekke de andre.). Kom meg ut av rommet greit og skulle bare en tur på do. Det begynte nå å gjøre virkelig vondt. En meter fra doskåla var det stopp, jeg klarte ikke å løfte noen av beina. Det var nyss før jeg begynte å gråte. Jeg kom meg ikke av flekken og hadde over en kilometer å gå til toget. Mens jeg stod der tok jeg Ibux og Paracet, antagelig litt over anbefalt dose. Klarte å tvinge meg den siste meteren til toalettet og fikk gjort det jeg måtte. Jeg har aldri i noe løp vært så fortvilet som jeg var nå. Jeg var ute av huset 20 minutter etter at jeg stod opp og alt jeg hadde gjort var å kle på meg og å tisse!
Jeg begynte å gå og etterhvert virket tablettene. Kun 40 minutter brukte jeg på turen til jernbanestasjonen og har aldri før vært så lykkelig over å måtte vente en halv time på toget. Resten av turen hjem gikk om ikke smertefritt så veldig greit.
Dette må høres helt forferdelig ut. Bare en masse negativt. Det negative er så lett å ta tak i, det er på en måte helt konkrete hendelser. Alt det positive som i mangfold veier opp for dette er ikke så lett å beskrive. Det er turen, treningen frem til løpet, nye steder å se, nye folk å bli kjent med, kjenne at kroppen fungerer, storslåtte naturopplevelser og den gode følelsen av å ha nådd et mål. Sikkert mange andre ting som jeg ikke kommer på nå men som gjør det hele verdt det. Smertene og problemene blir etterhvert borte og da er det alt det gode som står igjen. Jeg føler meg veldig priviligert som kan holde på med dette.
God trening.
Med tre måneder mellom UTMB og Winter 100 regnet jeg med at jeg skulle få inn en god treningsperiode før løpet. Det skulle ikke gå helt sånn, og årsaken er vel ganske lett å peke på. Det har vel rett og slett blitt litt mye de to siste årene. Hvilte godt før Oslo maraton der jeg løp som fartsholder. Det gikk veldig greit og de neste ukene fikk jeg inn endel god trening. Så ville ikke kroppen være med mer. På en liten rusletur med bikkja kjente jeg at noe skjedde i ryggen. Det ble stadig verre og snart fikk jeg ikke sove om natta da hver bevegelse vekte meg. Gå og faktisk løpe lett gikk fint.
Jeg prøvde meg på maraton både i Fredrikstad og på Jessheim og begge plasser kom problemene etter ca. 25 km. Jeg var hos lege som mente det sannsynligvis var muskulært og mente det ville være ufarlig å prøve på 100 miles løp men han han ville på ingen måte garantere for at den ville holde hele distansen.
Jeg var veldig i tvil om jeg skulle dra og ventet i det lengste med å bestille reisen. Mandag før løpet bestemte jeg meg for å dra og nå var det bare Ryanair til Stansted som var mulig alternativ. Tog til Strealtley fra Stansted er litt kronglete med ett par tre bytter, men det måtte vel gå. Med overnatting på ungdomsherberge til 130 kroner natta bestemte jeg meg for å ha god tid både før og etter løpet og la opp til å reise bortover på torsdag og hjem igjen tirsdagen etter.
Turen bortover gikk greit, men jeg hadde glemt å memorere veien jeg skulle gå fra jernbanestasjonen til herberget. Jeg visste hvilken retning jeg skulle gå men ble litt skeptisk når den første jeg spurte om veien ikke kjente til herberget. Jeg skulle forbi startområdet så jeg fikk ihvertfall fortalt veien dit. Neste person jeg spurte visste veien og snart var jeg innlosjert.
Morgenen etter var det start i ett av de særeste ultraløpene jeg vet om; Piece of String. Bare ett par av arrangørene kjenner løypa på forhånd. For løperne er ingenting kjent, ikke distansen, ikke hvor langt det er til neste sjekkpunkt, ikke hva tidsfristene er på de forskjellige sjekkpunktene. Bare løp i den retningen til vi sier noe annet. Fra start var det denne gangen 100 meter til første servicestasjon som var en minibuss som kjørte dem 2 timer avgårde. Det var en tøff og spent gjeng på start. To kom til mål etter noe som viste seg å bli ett løp på 130 miles.
Noen av tøffingene før start.
Jeg brukte dagen på å klargjøre utstyret, rusle rundt i området og gjorde meg litt kjent der. Fikk spist godt og masse og hilste litt på andre løpere.
Løpet startet kl. 10 så jeg hadde god tid på morgenen. Spiste en solid frokost, først en skikkelig porsjon havregryn før jeg fikk meg en engelsk frokost. 300 meter å gå til start og jeg var på plass en time før for registrering.
Løpet består av 4 forskjellige ut-inn løyper. Først nordover langs Thames path, så østover langs Ridgeway trails, vestover langs Ridgway trails og til slutt sørover langs Thames Path.
Klar til start:
Jeg hadde på meg en ny sekk fra Berg outdoor som har ett avtakbart magebelte som jeg prøvde.
Ved start var det rundt 5C og oppholdsvær, det var meldt samme værtype utover med minusgrader til natten.
Jeg trodde jeg hadde plassert meg strategisk bakerst i feltet, bare for å oppdage at jeg stod helt fremst blant racerne. Vel, det spilte ingen rolle for det var god plass for alle som ville forbi til å komme seg forbi.
 |
| Plutselig snudde alle seg og jeg var i første linje. |
Jeg la ut i 6 blank fart og koste meg frem til vending, relativt flatt og på en kombinasjon av sti,gress,grus og asflat. Møtte lederen veldig tidlig synes jeg og regnet ut at han hadde gått ut i en fart til 13 timer, wow.
Etter 25 kilometer begynte det å komme varierende smerter i beina og ryggen, i tillegg følte jeg meg litt kvalm. Frem til 35km synes jeg hadde jeg mange negative tanker men hadde bestemt meg for at jeg skulle i hvert fall prøve å komme meg i mål om jeg så måtte gå resten. Med 30 timers tidsgrense ville jeg ha 26 igjen på de siste 120. Jeg bestemte meg for å droppe magebeltet da det lå litt vondt til mot de stedene av rygge jeg hadde vondt. Første av de fire ut-inn løypene viste seg å være 38 km og jeg var inne på litt under 4 timer. Fikk koblet fra magebeltet og spiste litt før jeg dro ut på strekk 2.
Jeg fikk høre av de lokalkjente at vi nå skulle inn i skogen og at det skulle bli mer bakker. Fikk også en advarsel om å virkelig passe beina mine når vi skulle løpe ned igjennom skogen på tilbaketuren, og på turen oppover så jeg hvorfor. Mengder av løv som dekte røtter og kaninhull. Jeg innså også at det kom til å være mørkt når vi kom tilbake hit.
Det hjalp å få av magebeltet og jeg følte meg bedre. Begynte igjen å få troa på at jeg skulle komme meg under 24 timer allikevel. Det gikk jevnt og trutt oppover i 4-5 km, ikke veldig bratt men nok til at det var legitimt å gå. Ved vending var det på tide å ta på hodelykt, fjorten og en halv time i mørket ventet.
Det gikk som det måtte gå, halvveis nede lå jeg plutselig å svømte i løvet. Slo meg ikke noe særlig. Videre nedover hadde jeg ett par nesten fall og de gjorde nesten mer vondt da jeg i anstrengelsene for holde meg oppreist hold på å provosere frem både strekk og kramper.
Vel nede fra bakkene og ute av skogen var det ett asfaltparti. På turen ut hadde jeg lagt merke til 2 fartshumper jeg skulle over. Sånne umerkede humper er lette å snuble i, særlig i mørket. Godt fornøyd med å ha passert begge to trygt, så holder jeg på å snuble i en tredje. Hmmm, den skulle ikke være der, noe er galt. Fortsetter 20 meter til og ser at jeg har løpt feil, det er ikke snakk om mange meterne og når jeg snur tenker jeg at må huske den ekstra dumpen på returen. Noen få sekunder senere ligger jeg på snørra i asfalten. Hvordan er det mulig å ha så kort fokuseringsevne? Konstanterer at jeg er nogenlunde hel, kun litt blod på hendene, mest irritert over hvordan i huleste jeg kunne være så @£$%¤ glemsk.
Andre ut-inn strekket er på nøyaktig 40 km og har gått på litt over 5 timer. Jeg bytter til tørre klær på overkroppen. Bytter klokke for å ha batteri nok og smører meg ekstra i skrittet da jeg bekymringsfullt nok har begynt å kjenne litt irritasjon der.
Ut på tredje-strekket var jeg ved godt mot. Vi startet med 5 km motbakke, ikke bratt, men igjen nok til å kunne gå. På flatene og nedover hadde jeg grei fart enda.
De har lagt opp til en servicestasjon underveis på hvert strekk og en ved vending. Så i snitt hver 10. km. Denne kom etter neste 14, jeg hadde visst det om jeg hadde lest infoen ordentlig men det hadde jeg selvfølgelig ikke. Det var ikke at jeg hadde behov for det, men ønsket det lille avbrekket som en slik stasjon er velkommen. Alle servicestasjonene var for øvrig meget godt utstyrt både med mat og drikke og fulle av folk som stod klar til å lystre ditt minste vink.
Ikke lenge etter servicestasjonen hadde jeg mitt tredje fall, og det mest kritiske. Jeg er ikke sikker på hva jeg snubla i men resultatet var at jeg kjørte høyre kne rett i en spiss stein. Det gjorde vondt. Fra erfaring vet jeg at nå er det bare å komme seg i bevegelse igjen så fort som mulig. De første km gikk det kun å gå, deretter kom jeg gradvis igang med mer løping. Puh.
På turen tilbake klarer jeg å gå glipp av en venstresving og fortsatte rett frem langs hovedveien. Av en eller annen grunn blir jeg mistenksom etter noen hundre meter og fisker frem GPS-en der jeg har kart og spor lagret. Veldig greit å få mistanken bekreftet så enkelt og hurtig. Jeg tapte ikke mange minuttene og det er mest irritasjonen over å ikke ha fulgt med som er verst.
Ca. 6 timer på disse 41 km. Helt greit og nå har jeg 9 timer på siste strekket som skulle vise seg å bli over en full maraton.
Plagene i skrittet blir verre og manglende trening begynner å gjøre seg gjeldende. Fordelen er at med såpass lav fart holder jeg meg tørr og fin og har det varmt og godt selv om vi får minusgrader utpå natta. Ikke lenge etter at jeg har lagt ut på siste strekket kjenner jeg at en betennelse er på gang foran på leggen. Av og til stikker det skikkelig til men stort sett murrer og syder det. Det tar i alle fall fokus litt vekk fra problemområdet i skrittet.
Alle strekkene var oppgitt til å være 12.5 miles(ca. 20.1 km) hver vei. Det var særdeles tungt å nå passere 20 km og ikke se snurten av vendinga. Først etter 21.5 km kom den, aldri har en og en halv ekstra km føltes så langt. Totaldistansen stemte dermed veldig godt til slutt, men det er noe med å vite. Syntes jeg hadde møtt svært mange løpere på turen ut og det stemte jo forsåvidt når jeg kom på at mange hadde fått selskap av en Pacer. Tre og en halv time ut og nå ville jeg bare i mål. Det gikk sakte, fryktelig sakte syntes jeg. Det ble bedre og bedre å møte løpere som var bak meg i løypa og se at de hadde det minst like vondt som meg og hadde mye lenger til de var i mål. Barnslig, ikke sant. Følelsen av å "se" mål gjorde at jeg fikk stadig litt større fart de siste kilometerne. Det var bare å begynne å grue seg til dusjen.
Lykkelig i mål med beltespenna. 22:06:43 ble tiden som jeg etter omstendighetene er fornøyd med. Er en såpass lett løype at under disse forholdene burde jeg kunne komme greit under 20 timer. Det får bli en annen gang.
Dusjen ble ikke så ille som fryktet, og jeg fikk sovet noen timer etterhvert. Jeg stod opp for å få spist middag og nå gjorde leggen min sykt vondt. Etter middag ble jeg sittende på puben og tylle i meg sovemedisin i form av whiskey. Fryktelig glad for at jeg bare kunne ligge på ryggen hele neste dag.
Mandagen kom og selv om jeg bare lå på ryggen og kun var oppe for å spise så ble ikke leggen bedre. Jeg begynte virkelig å grue for hjemreisen. Jeg måtte ta ett tog kl. 5:28 tirsdag morgen og fant ut at det var ingen Taxi-tjeneste å stole på på den tiden av døgnet. Så litt over en km måtte jeg gå til jernbanestasjonen med en tung bag på ryggen og en trillekoffert. I tillegg ventet to togbytter. Jeg pakket alt ferdig og satte klokka på 4. Satset på å stå opp, få i meg litt smertestillende og så vente litt før jeg gikk.
Klokka fire stod jeg opp, fikk på meg klærne i mørket(sov jo på 6 mannsrom og ville ikke vekke de andre.). Kom meg ut av rommet greit og skulle bare en tur på do. Det begynte nå å gjøre virkelig vondt. En meter fra doskåla var det stopp, jeg klarte ikke å løfte noen av beina. Det var nyss før jeg begynte å gråte. Jeg kom meg ikke av flekken og hadde over en kilometer å gå til toget. Mens jeg stod der tok jeg Ibux og Paracet, antagelig litt over anbefalt dose. Klarte å tvinge meg den siste meteren til toalettet og fikk gjort det jeg måtte. Jeg har aldri i noe løp vært så fortvilet som jeg var nå. Jeg var ute av huset 20 minutter etter at jeg stod opp og alt jeg hadde gjort var å kle på meg og å tisse!
Jeg begynte å gå og etterhvert virket tablettene. Kun 40 minutter brukte jeg på turen til jernbanestasjonen og har aldri før vært så lykkelig over å måtte vente en halv time på toget. Resten av turen hjem gikk om ikke smertefritt så veldig greit.
Dette må høres helt forferdelig ut. Bare en masse negativt. Det negative er så lett å ta tak i, det er på en måte helt konkrete hendelser. Alt det positive som i mangfold veier opp for dette er ikke så lett å beskrive. Det er turen, treningen frem til løpet, nye steder å se, nye folk å bli kjent med, kjenne at kroppen fungerer, storslåtte naturopplevelser og den gode følelsen av å ha nådd et mål. Sikkert mange andre ting som jeg ikke kommer på nå men som gjør det hele verdt det. Smertene og problemene blir etterhvert borte og da er det alt det gode som står igjen. Jeg føler meg veldig priviligert som kan holde på med dette.
God trening.
torsdag 3. oktober 2013
Ultra Trail du Mont Blanc. 6. og siste del. Champex-Lac - Chamonix
Ut fra servicestasjonen løper vi igjennom Champex-Lac som ligger svært idyllisk til:
Vi løper langs vannet, været er vidunderlig og det er rett og slett vakkert. Jeg har nå 46 km igjen og vi har igjen noe som på høydeprofilen ser ut som tre humper. Alle disse humpene bringer oss opp til over 2000 meters høyde og jeg har samlet 2700 høydemeter igjen å forsere.
Høydeprofilen jeg fikk ut av klokka mi stemmer mer med hvordan det føltes.
Vi løper langs vannet, været er vidunderlig og det er rett og slett vakkert. Jeg har nå 46 km igjen og vi har igjen noe som på høydeprofilen ser ut som tre humper. Alle disse humpene bringer oss opp til over 2000 meters høyde og jeg har samlet 2700 høydemeter igjen å forsere.
Høydeprofilen jeg fikk ut av klokka mi stemmer mer med hvordan det føltes.
Dette er det jeg har igjen nå. Først litt småkupert nedover så begynner moroa. Den første bakken her husker jeg ikke så veldig mye av. Når vi nærmer oss toppen og det har begynt å flate litt ut så ser jeg noe som ser ut som ett diskotek litt lenger opp. Jeg stusser litt men i det vi kommer nærmere så ser jeg at det er ett sjekkpunkt. Dette er Bovine og skulle egentlig være en drikkestasjon men den ble avlyst rett før løpet startet. En gjeng med frivillige holder til der og de ser ut til å ha det svært koselig med masse lys i forskjellige farger, bål og nok også litt god drikke. Noen løpere tar seg en pause og setter seg ned sammen med dem.
Litt lenger oppe hører jeg kubjeller og kan skimte noen kyr. Jeg tenker ikke mer på dette men har fokus på hvor jeg setter beina. Det er helt mørkt. Jeg ser opp og ser noe av det skumleste jeg noen gang har sett. I lyset fra hodelykta ser jeg bare det røde i øynene på en svær ku og kan skimte omrisset av hodet med noen svære horn. I det lille sekundet før jeg koblet synet sammen med at det var kyr i området gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Jeg hadde noen løpere 50 meter foran meg, de ble nå raskt tatt igjen. Føltes tryggest slik.
Rett etterpå står det to menn ved en port og jeg skjønte etterpå at dette var toppunktet her. En port med ferist. Nå begynner nedstigningen til Trient. Til å begynne med går det greit . Så gjør mangelen på søvn seg gjeldene. Jeg begynner å hallusinere og blir veldig svimmel. Hallusineringen har jeg jo hørt fra andre at vil komme men trodde jo ikke det skulle skje meg. Jeg var jo klar over hva som skjedde men det var umulig å slå det av. Det er ganske bratt nedover på teknisk sti og nå er stavene gode å ha. De gir en følelse av ekstra sikkerhet. Vi er heldigvis ikke nær noen stup i dette partiet.
Det går fryktelig sakte nedover og jeg setter meg ned med jevne mellomrom for mikropowernaps. Løpere som passerer meg er høflige og spør om det er noe galt, men det de oppnår er å forstyrre pausen min. Heldigvis har jeg kledd meg for natta og har ingen problemer med å holde varmen selv når jeg tar disse pausene. Jeg skjønner at jeg må ha en blund i Trient. Når jeg langt om lenge kommer ned til Trient får jeg med meg at toalettene faktisk er 100 meter fra serviceteltet, men man passerer disse både på vei inn og ut. Det var vel eneste gangen jeg så hvor toalettene var og da var jeg trøtt som en dupp.
Inne i serviceteltet finner jeg ett ledig bord, setter meg ned og legger hodet på bordplata og sovner umiddelbart. Jeg hadde ikke ofret en tanke på vekking og hadde ikke mye kontroll på klokka på denne tida. Jeg våknet etter en stund og følte meg bedre. Trodde jeg hadde sovet i nesten 2 timer, men når jeg ser på tidspunktene jeg sjekket inn og ut så kan ikke luren min vært lenger enn 30-40 minutter. Jeg får i meg standard maten min, buljong, nudler og brød. Tok også noen biter med feit pølse. I tillegg bøtter jeg i meg kaffe med sukker. Normalt liker jeg ikke sjokolade under løp, det blir for tørt. Av en eller annen grunn tok jeg en bit av noe som så ut som og smakte som kokesjokolade, og det var utrolig godt. Jeg tror jeg fikk i meg en hel plate av denne sorten.
Jeg er nå i vesentlig bedre form enn jeg var i når jeg kom inn på stasjonen. Ikke minst er svimmelheten nå borte.
Oppe på Bovine var jeg så høyt på resultatlisten som jeg klarte å komme. Her var jeg nummer 664. Problemene mine har sendt meg nedover lista og resten av løpet vaker jeg rundt nummer 700.
Stigningen opp til Catogne husker jeg ingenting av. 3,6 km med en gjennomsnittlig stigning på 21% tilsier at det her var mye jobbing. Heldigvis gikk det greit her og jeg var ikke plaget med svimmelhet. Sjekkpunktet her var ett lite stykke ned på andre siden og lå flott til i en sving i løypa. Like etterpå sprang vi langs en kant og jeg hørte en elv langt der nede men når jeg prøvde å lyse ned for å se den så var det for langt for lykta mi.
Underveis ned til Vallorcine så kommer vi inn i Frankrike. Her er ett parti på skogsbilvei og jeg blir forbikjørt av en bil. Litt lenger ned står bilen parkert og ved siden av ligger en løper på en båre. Det er nok folk der så jeg blander meg ikke inn, men det var litt ekkelt. Har lurt litt på hva som har skjedd og om det går bra med vedkommende.
3-400 høydemeter før vi er nede i Vallorcine hører jeg speaker klart og tydelig. Klokka er halv tre om natta og lurte litt på det der. Nevnte for en medløper at det kunne ikke være noen der som fikk sove og han svarte at ingen ville sove, alle var på servicestasjonen eller deromkring. Det stemte nok.
Rett før jeg var nede holdt jeg på og ramle og støttet meg til staven. Den er en teleskopstav og var nok ikke strammet godt nok for når jeg la hele tyngda mi på den seg den sammen til ca 30 cm lengde. Men den sparte meg for en tur på rattataen. Det gikk greit å skru den ut igjen etterpå. En løper spør om det gikk bra og jeg svarer på norsk. Dette skjedde flere ganger de siste timene. Jeg hører selv at jeg prater på feil språk og må virkelig konsentrere meg for å slå over på engelsk.
Vel nede i Vallorcine var humøret på topp og jeg så fram til å komme meg i mål. Spiste godt og fikk fylt opp flaskene. Jeg så at jeg hadde gode muligheter for å komme under 40 timer om jeg står på litt så jeg skynder meg.
Like utenfor stasjonen har de fyrt opp ett stort bål like ved løypa. Vindretningen ble litt feil og ett gnistregn kommer mot meg. Jeg løper så langt unna som mulig for å spare jakken min.
De første par-tre km går ikke alt for bratt oppover og jeg går det jeg klarer. Det er uansett for bratt til å løpe så sent i løpet. Blir allikevel forbigått av en som holdt stor fart. Han var den eneste som gikk forbi i denne stigninga.
Etter et lite parti på vei begynner den virkelige bakken. Jeg går på med det jeg har av krefter og hører at det piper når jeg drar pusten. I bakkene har jeg stort sett klokka bare til å vise hvor høyt jeg er. Det går sakte men sikkert oppover. Passerer stadig løpere. Jeg husker at jeg var virkelig imponert over hva kroppen kan klare. Det bratteste partiet her er 2,5 km med en gjennomsnittlig stigning på 24,5%.
Omsider flatet det litt ut og vi var over i mer vanlig fjellterreng, men i mørket betydde det mer udefinerte stier og fokus var å gå fra merkepinne til merkepinne. Vi skal bort og opp litt til før vi begynner nedstigningen til Chamonix. Jeg synes det går en evighet før jeg sjekker inn på La Tête aux vents. Å fryd og glede, bare nedover igjen.
Gleden skulle ikke vare lenge. Jeg har så vidt startet nedover når svimmelheten og hallusinasjonene setter inn igjen. Det skjer på ett av de verste stedene i løypa som det kunne skje på. Her er det meget ulendt fjellterreng og til tider bratt.
For de som lurer på disse hallusinasjonene og hva det er, så er det enkelt forklart ved at hjernen er overtrøtt og tar snarveier i prosessering av synsinntrykkene. Ett par hvite steiner på stien ble på 20 meters avstand til to innbydende solsenger. Litt artig først men det blir fort bare irriterende.
Jeg måtte pent ta tiden til hjelp, sakte og forsiktig gikk det fremover. Det begynte å bli lyst og det gjorde det lettere. En kar passerte meg og pekte på Mont Blanc; vakkert ikke sant, sa han. Jeg kunne jo ikke være uenig.
Stavene hjalp meg litt men jeg måtte holde fokus på å ikke sette de rett på steingrunn, da kan de fort gli. Jeg så virkelig frem til å komme til La Flègére. Siste drikkestasjon før mål. Jeg sjanglet meg inn i teltet og bort til nærmeste stol. En dame kom bort til meg å spurte hva som var galt og om jeg ville ha noe. Jeg sa jeg var svimmel og ville gjerne ha litt kaffe. Og kaffe fikk jeg. Ikke en kopp, men en hel suppetallerken full. Med masse sukker. Så der satt jeg og drakk kaffe og synes synd på meg selv mens en jevn strøm av løpere passerte igjennom teltet.
Kaffen gikk ned og jeg innså at jeg kom meg ikke til mål ved å bli sittende der. Jeg lusket ut av teltet og oppdaget at svimmelheten var borte igjen. Kastet ett blikk på klokka og innså at 40 timer fremdeles var innen rekkevidde.
Trasen ned til Chamonix fulgte den røde streken merket 9.
Nå kastet jeg meg utfor det jeg var god for. Atter en gang var det min tur til å passere løpere. Jeg ga på det jeg hadde, noe som sannsynligvis ikke var så mye. Første del gikk på ikke alt for teknisk vanskelig stier før siste halvdel gikk på grusvei. Vi hadde en plass der det var rett bergvegg både ovenfor og nedenfor stien som her var ca en meter bred. Her valgte jeg å gå litt forsiktig. Dette var kanskje 20-30 meter langt.
Som ultraløper har man jo lært å gå i motbakker. På dette tidspunktet i løpet var det ikke lenge det skulle være flatt før det ble definert som motbakke. På slutten var selv nedoverbakke ett ork.
Til slutt var Chamonix der og den siste kilometeren gikk på asfalt nede i byen. Jeg passet på å gå ett stykke slik at jeg kunne løpe når jeg nærmet meg mål og det var antakelig at noen kunne se meg.
Her har jeg enda ikke oppdaget Geir og Sharon som venter på meg utenfor hotellet 3-400 meter fra mål. Det var med blandede følelser at jeg så at Geir var der, jeg håpet jo at han skulle slite bak meg i løypa og dette betydde at han hadde brutt. Klokka er nå 8 på morgenen og jeg er rimelig glad for at det hele straks er over.
Endelig!!! 39 timer 32 minutter og 21 sekunder etter at startskuddet gikk er jeg endelig i mål.
Sharon tok flere bilder av meg i målområdet og dette betyr litt ekstra for meg:
Jeg hadde ikke noe behov for å henge over stavene fordi at jeg var sliten. Dette var 5 sekunder for meg selv der hele kroppen jubler.
Vi ble raskt geleidet ut av målområdet, jeg fikk en lapp som jeg måtte ha med for å hente ut depositumet og jeg fikk finisher-vesten. Så var det bare å rusle tilbake til hotellet. Greit at det bare 100 meter dit.(At det var 3-400 meter til mål når jeg passerte hotellet er fordi løypa gjør en liten omvei før mål.)
Geir gikk for å spise frokost og hente dropbagene og depoitumene, mens jeg tok ett bad og skulle sove.
Etter å ha koset meg lenge i badet skjønte jeg at det å få sove med en gang var umulig så jeg ringte Geir for å høre hvor han var. Han satt fremdeles i frokostsalen og jeg skyndte meg ned for å spise sammen med han.
Det gjorde godt med en solid frokost nå.
Jeg ser vel ikke så rent lite stolt og fornøyd ut her? Dette er under frokosten med finisher-vesten på. Etterpå gikk vi ut i sola og tok oss en pils. Enda har ikke klokka blitt 10 på formiddagen. Sjelden har en pils smakt bedre og sjelden har den gjort meg mer trøtt. Etter pilsen var det rett i seng og nå var det ingen problemer med å få sove.
Kvelden etterpå tilbrakte vi sammen med Mona og Einar på ett mikrobryggeri der vi spiste god mat og prøvde mye forskjellig øl. En perfekt avslutning på oppholdet i Chamonix selv om jeg muligens ikke var på mitt mest sosiale hele kvelden.
--------
Hvordan gikk det å debutere med staver? Fra jeg tok dem frem til jeg var i mål hadde jeg dem i hendene enten jeg brukte dem eller ikke. Jeg er glad jeg hadde dem med. De tiden jeg ikke brukte hansker ble jeg av og til fryktelig varm inne i hendene og jeg varierte veldig på hvordan jeg holdt dem for å unngå blemmer og sår. I frykt for å overbelaste diverse muskler jeg ikke har brukt noe særlig før turde jeg ikke bruke dem alt for aktivt oppover(bortsett fra siste bakken da jeg ga alt). Jeg turde heller ikke stole nok på dem nedover, noe som også skyldes mangel på trening i bruk av staver. Uansett er jeg veldig glad for at jeg tok dem med, jeg tror det gjorde løpet lettere.
Som mat hadde jeg kun med meg gel og det var mer enn nok. Jeg åt 10-15 gel i løpet av løpet, resten av maten fikk jeg i meg på matstasjonene.
I følge reglementet hadde man kun lov å ta med seg vann ut fra servicestasjonene, men dette var i høyeste grad en sovende regel. Så lenge du ikke tok søppel med deg så brydde de seg ikke. De fylte vann, sportsdrikk eller cola på flaskene dine for deg om du ville. Jeg holdt meg til vann og sportsdrikk. I vannet slapp jeg av og til en bruse-tablett som inneholdt litt salter og frisk smak. Den ekstra flasken jeg hadde med for de lange strekkene trengte jeg ikke. Jeg fikk fylt på fra bekker og liknende når jeg trengte det.
--------
Dette ble en lang historie. Om noen har orket å lese alt håper jeg de har likt det de har lest. For meg har det vært en måte å gjenoppleve løpet og få laget en slags minnebok. Hadde jeg skrevet den rett etter løpet hadde den blitt fryktelig kort, for da husket jeg nesten ingen ting. For å friske opp hukommelsen min har jeg sett på kart, høydeprofiler, gps-dataene mine, googlet alle service punktene for å finne bilder som kunne hjelpe meg og jeg har lest andres blogger fra løpet. Det å skrive dette har hjulpet meg til å huske deler av løpet jeg hadde glemt. Jeg tror at kronologien er riktig nå men jeg garanterer det ikke.
Nå kan jeg se frem til neste eventyr.
onsdag 2. oktober 2013
Ultra Trail du Mont Blanc. Del 5. Refuge Bonatti- Champex-Lac
Det blir litt vanskeligere terreng å holde farten oppe i. Jeg løper der jeg kan men det blir ikke mange stegene i slengen. Ned til Arnuva er det ikke langt og det tar bare en time. Nå var det greit å få i seg mat igjen og jeg spiste en tallerken buljong med nudler og brød til. Etter at jeg hadde fylt opp med veske så ble jeg stående og spise appelsin. Det gjorde tre andre også. Etter ett par minutter stod vi fremdeles der og niåt appelsiner. Hun som sto og skar opp appelsinene ble større og større i øynene. Hun mumlet noe om at de måtte være veldig gode. Vi ble tilslutt ferdig og nå stod stigningen opp til Grand Col Ferret på programmet. På fem kilometer stiger vi nesten 800 meter til løypas høyeste punkt 2537 meter over havet. Dette er også grensa mellom Italia og Sveits.
Klokka passerte nå ett midt på dagen og det begynte å bli godt og varmt. Jeg gledet meg til å komme opp i høyden på dagtid siden de to foregående "toppene" hadde vært forsert om natta. Bortsett fra noen flate meter ut fra Arnuva og noen hundre meter relativt flatt ett stykke opp så var det bratt. Denne strekningen ble også den langsomste mellom to sjekkpunker som jeg hadde under hele løpet. Snittfarten var 2,97 km/t. Jeg merket det godt også at nå gikk det langsomt men det var ikke mer å hente. Selv om jeg sneglet meg stadig saktere oppover så passerte jeg mange løpere her. Det hjalp godt på humøret. Jeg avanserte 90 plasser opp her og var nå inne blant de 1000 beste for første gang.
Ikke så langt fra toppen tok jeg igjen en familie som var ute på tur. Yngstemann, kanskje 6 år gammel, gikk med egen sekk og så ut som han koste seg. Jeg stoppet opp og ga han noen komplimenter på engelsk som han naturligvis ikke skjønte noe av. Foreldrene lyste opp av det jeg sa og oversatte som best de kunne. Hva jeg sa? Nei, det husker jeg ikke.
Det flatet litt ut når vi nærmet oss toppen og her ble det også endel vind. Mange stoppet opp for å ta på seg jakke men det anså jeg ikke som nødvendig. Her var ett parti der vi var ganske nært ett stup og det var lagt ut noe som kunne minne om nettingen fra fotballmål bare med tykkere tau. Denne lå halvveis begravet i sanden og gjorde det nok litt tryggere her på litt fuktigere dager. På toppen av dette passet var det fantastisk utsikt til begge landene.
Dette skiltet står på toppen og imponerende nok så stemte tiden jeg hadde brukt fra Courmayeur nøyaktig med det som står på skiltet. Jeg har jo riktig nok hatt 1500 meter netto stigning mens skiltet viser tiden motsatt vei. Til La Fouly brukte jeg en og en halv time så jeg beveger meg litt raskere enn gjennomsnittsturisten.
Som på alle andre toppunkter så sitter det mange å puster ut. Jeg nyter utsikten ett par sekunder før jeg haster videre. Stien nedover her er brei og fin og det er ikke brattere enn at det går fint an å løpe. Nå venter 20 km med mer eller mindre nedoverbakke. På disse 20 km skal vi ned nesten 1500 høydemeter.
Jeg har ikke kommet mange hundre meter ned før jeg møter en ung, vakker dame som løper uanstrengt og raskt oppover samtidig som hun heier på alle hun møter. Selv om det nå er mulig å holde høy fart så er ikke kroppen så interessert i det. 22 timer og 100 km er unnagjort og det setter sine spor. Det blir løping med innlagte gåpauser selv i nedoverbakke. Flere har slengt seg ned ved siden av løypa og sover.
Kommer ned til La Peule og her er det mulig å få fylt drikkeflaskene. Ingen servicestasjon men rennende vann fra en slange. Jeg fyller flaskene mine når en kar ber om å få låne den ene flaska. Jeg skjønner jo ingenting da han snakker fransk men det går etter hvert opp for meg at han trenger den for å fylle blæra si på en ordentlig måte uten å risikere å væte ut hele sekken sin. Selvfølgelig får han det.
Nå er det ett parti som er ganske kupert både opp og ned. Her tar jeg igjen ett par svensker, blant annet Bo Johansson som jeg har truffet på mange løp opp igjennom. Vi ble løpende og prate litt før han til slutt slipper.
Vi får en liten kilometer på asfalt før vi kommer inn til La Fouly. Nå er jeg sulten og spiser to boller med buljong med nudler og brød. Drikker cola og spiser appelsin. God og mett roter jeg litt før jeg finner utgangen og holder på å løpe i feil retning når jeg kommer ut av teltet. Jeg bare fulgte etter en løper som jeg så litt foran meg. Jeg ble heldigvis varslet med en gang og fikk snudd. Hvorfor ikke den andre løperen ble det det vet jeg ikke, men jeg var for sliten til å bry meg om andre.
Vi fortsetter på asfalt ut av landsbyen men tar snart av denne. Vi fortsetter nedover ett stykke til og løper igjennom en liten landsby som heter Praz de Fort før vi igjen vender nesen oppover.
Vi skal opp bare 400 høydemeter opp til Champex Lac men det går mye inne i skog og det liker jeg ikke noe særlig. Midt inne i skogen dukker det plutselig opp ett sjekkpunkt der det står 1,5 km til Champex Lac. Dette er vel bare for å få varslet opp dit for der er det tillatt med assistanse. Det står ett vanntrau der som jeg bruker til å kjøle meg litt ned. Det ligger fem-seks ølbokser til avkjøling der og det er utrolig fristende å knabbe en av de med seg. Men jeg er jo snill gutt så...
Det er lange 1500 meter men når jeg nærmer meg så er det litt liv og leven før jeg kommer inn i teltet. Størrelsen her kom som ett sjokk på meg. Her var det virkelig folksomt. Løpere og hjelpere overalt.
Bruker litt tid på å orientere meg i folkehavet men får omsider gjort det jeg skal. Det går mot kveld så jeg bytter til langermet og finner frem hodelykta. Den hadde jeg vært våken nok til å bytte batteri på i Courmayeur. Hvorfor bruker folk så lang tid inne på servicestasjonene? For meg er det viktig å holde det gående mest mulig kontinuerlig. Jeg har avansert til 747. plass og er fortsatt meget godt gående.
Klokka passerte nå ett midt på dagen og det begynte å bli godt og varmt. Jeg gledet meg til å komme opp i høyden på dagtid siden de to foregående "toppene" hadde vært forsert om natta. Bortsett fra noen flate meter ut fra Arnuva og noen hundre meter relativt flatt ett stykke opp så var det bratt. Denne strekningen ble også den langsomste mellom to sjekkpunker som jeg hadde under hele løpet. Snittfarten var 2,97 km/t. Jeg merket det godt også at nå gikk det langsomt men det var ikke mer å hente. Selv om jeg sneglet meg stadig saktere oppover så passerte jeg mange løpere her. Det hjalp godt på humøret. Jeg avanserte 90 plasser opp her og var nå inne blant de 1000 beste for første gang.
Ikke så langt fra toppen tok jeg igjen en familie som var ute på tur. Yngstemann, kanskje 6 år gammel, gikk med egen sekk og så ut som han koste seg. Jeg stoppet opp og ga han noen komplimenter på engelsk som han naturligvis ikke skjønte noe av. Foreldrene lyste opp av det jeg sa og oversatte som best de kunne. Hva jeg sa? Nei, det husker jeg ikke.
Det flatet litt ut når vi nærmet oss toppen og her ble det også endel vind. Mange stoppet opp for å ta på seg jakke men det anså jeg ikke som nødvendig. Her var ett parti der vi var ganske nært ett stup og det var lagt ut noe som kunne minne om nettingen fra fotballmål bare med tykkere tau. Denne lå halvveis begravet i sanden og gjorde det nok litt tryggere her på litt fuktigere dager. På toppen av dette passet var det fantastisk utsikt til begge landene.
Dette skiltet står på toppen og imponerende nok så stemte tiden jeg hadde brukt fra Courmayeur nøyaktig med det som står på skiltet. Jeg har jo riktig nok hatt 1500 meter netto stigning mens skiltet viser tiden motsatt vei. Til La Fouly brukte jeg en og en halv time så jeg beveger meg litt raskere enn gjennomsnittsturisten.
Som på alle andre toppunkter så sitter det mange å puster ut. Jeg nyter utsikten ett par sekunder før jeg haster videre. Stien nedover her er brei og fin og det er ikke brattere enn at det går fint an å løpe. Nå venter 20 km med mer eller mindre nedoverbakke. På disse 20 km skal vi ned nesten 1500 høydemeter.
Jeg har ikke kommet mange hundre meter ned før jeg møter en ung, vakker dame som løper uanstrengt og raskt oppover samtidig som hun heier på alle hun møter. Selv om det nå er mulig å holde høy fart så er ikke kroppen så interessert i det. 22 timer og 100 km er unnagjort og det setter sine spor. Det blir løping med innlagte gåpauser selv i nedoverbakke. Flere har slengt seg ned ved siden av løypa og sover.
Kommer ned til La Peule og her er det mulig å få fylt drikkeflaskene. Ingen servicestasjon men rennende vann fra en slange. Jeg fyller flaskene mine når en kar ber om å få låne den ene flaska. Jeg skjønner jo ingenting da han snakker fransk men det går etter hvert opp for meg at han trenger den for å fylle blæra si på en ordentlig måte uten å risikere å væte ut hele sekken sin. Selvfølgelig får han det.
Nå er det ett parti som er ganske kupert både opp og ned. Her tar jeg igjen ett par svensker, blant annet Bo Johansson som jeg har truffet på mange løp opp igjennom. Vi ble løpende og prate litt før han til slutt slipper.
Vi får en liten kilometer på asfalt før vi kommer inn til La Fouly. Nå er jeg sulten og spiser to boller med buljong med nudler og brød. Drikker cola og spiser appelsin. God og mett roter jeg litt før jeg finner utgangen og holder på å løpe i feil retning når jeg kommer ut av teltet. Jeg bare fulgte etter en løper som jeg så litt foran meg. Jeg ble heldigvis varslet med en gang og fikk snudd. Hvorfor ikke den andre løperen ble det det vet jeg ikke, men jeg var for sliten til å bry meg om andre.
Vi fortsetter på asfalt ut av landsbyen men tar snart av denne. Vi fortsetter nedover ett stykke til og løper igjennom en liten landsby som heter Praz de Fort før vi igjen vender nesen oppover.
Vi skal opp bare 400 høydemeter opp til Champex Lac men det går mye inne i skog og det liker jeg ikke noe særlig. Midt inne i skogen dukker det plutselig opp ett sjekkpunkt der det står 1,5 km til Champex Lac. Dette er vel bare for å få varslet opp dit for der er det tillatt med assistanse. Det står ett vanntrau der som jeg bruker til å kjøle meg litt ned. Det ligger fem-seks ølbokser til avkjøling der og det er utrolig fristende å knabbe en av de med seg. Men jeg er jo snill gutt så...
Det er lange 1500 meter men når jeg nærmer meg så er det litt liv og leven før jeg kommer inn i teltet. Størrelsen her kom som ett sjokk på meg. Her var det virkelig folksomt. Løpere og hjelpere overalt.
Bruker litt tid på å orientere meg i folkehavet men får omsider gjort det jeg skal. Det går mot kveld så jeg bytter til langermet og finner frem hodelykta. Den hadde jeg vært våken nok til å bytte batteri på i Courmayeur. Hvorfor bruker folk så lang tid inne på servicestasjonene? For meg er det viktig å holde det gående mest mulig kontinuerlig. Jeg har avansert til 747. plass og er fortsatt meget godt gående.
torsdag 19. september 2013
Ultra Trail du Mont Blanc. Del 4. Arête du Mont-Favre - Refuge Bonatti
Nedstigningen til Courmayeur er altså over 1200 høydemeter på i underkant av 9 km. I Courmayeur har vi eneste dropbagstasjon underveis. Jeg begynner å tenke over hva jeg skal bruke fra dropbagen. Jeg skal i hvert fall bytte sko. Jeg har Hokaene mine liggende å vente, og må nesten prøve om ikke disse kan gjøre at jeg tør å løpe nedover. Mine nye Berg sko har vært aldeles utmerket å løpe i, kjenner ingen antydning til blemmer eller gnagsår. Men med litt lite demping har jeg en mental sperre mot å slippe opp nedover.
Jeg vil også bytte til tørre klær på overkroppen, satser på å starte i kortermet skjorte selv om det er tidlig på morgenen og fremdeles ganske kjølig. Det tegner å bli en ny flott dag og vi skal rett opp fra Courmayeur så jeg får nok varmen i meg fort nok. En tørr langermet skjorte skal pakkes ned og lageret med gel skal fylles opp. Det å ha denne delen av planleggingen ferdig før man kommer inn til dropbagen synes jeg at sparer tid.
Mens jeg planlegger dette nyter jeg naturen og synes at vi mister høyde alt for sakte. Jeg skjønner at den siste biten ned kommer til å bli bratt. Vi kommer til drikkestasjonen Col Checroit som ligger på toppen av alpinbakken ned til Courmayeur. Jeg tar bare en kjapp kopp med cola og stormer videre. Mange løpere sitter på benkene her og tar seg en pause. Nedstigningen til Courmayeur er for meg en ren lidelse, det går så sakte. En endeløs strøm av løpere må slippes forbi på den smale stien som bukter seg i ett uendelig antall hårnålssvinger nedover fjellsida. Stien består av veldig finkornet sand som blir virvlet opp i luften av alle løperne som passerer. Langt om lenge kommer vi ned på ordentlig vei og jeg fikk humpet meg bort til sportssenteret der dropbagen ble utlevert.
Dropbagutleveringen foregår utendørs og ved inngangen til området står en kar og roper ut startnumrene på løperne, og straks er det en som finner frem min bag og gir den til meg og sender meg videre inn i sportssenteret.
Her er det ett yrende liv. Utrolig mange som er inne samtidig her. Jeg finner meg en plass og gjør det jeg har planlagt først. Så kommer jeg på at det kan være greit å få i meg noe mat. Henter noe pasta som de servere og setter meg for å spise. Det er tørt og smaker ingenting. Tar en tur på toalettet mens jeg nå er innendørs, må stå noen minutter i kø men det går rimelig greit. Prøver å spise litt mer pasta men det er håpløst, gafler i meg litt appelsin og banan. Fyller på med drikke og setter avgårde igjen. Brukte faktisk litt over 40 minutter her, det burde jeg klart raskere.
Klokka er nesten 9 når jeg forlater sportssenteret i Courmayeur og tar fatt på veien opp mot Refuge Bertone. Etter ett flatt parti igjennom byen begynte bakkene. Her ble jeg gående å prate litt med en franskmann som jeg såvidt hilste på før start. Vi gikk sammen helt til det var slutt på asfalten da forsvant han foran meg. For første gang under løpet møtte jeg ordentlig motgang. Det var fryktelig tungt oppover, jeg måtte bare bite tennene sammen mens jeg forbannet den dagen jeg hadde meldt meg på dette tullet. Noen tok meg igjen og gikk forbi mens andre igjen gikk saktere enn meg oppover. Akkurat det å passere andre som slet enda mer enn meg var faktisk en vitamininnsprøytning og det hjalp på humøret. Det begynte å bli varmt mens jeg gikk oppover inne i skogen. Vissheten om at vi skulle få ett flatt parti når vi var oppe hjalp også, og smått om senn var jeg oppe. Fikk i meg cola og fylte vannflaskene og kom meg videre.
Selv om jeg synes jeg brukte rimelig lang tid i Courmayeur så var det mange som nok brukte mye lenger tid, for ved Refuge Bertone så hadde jeg plutselig avansert 146 plasser og var oppe på 1078. plass. Disse passerte jeg ikke i løypa!
Vi kom inn i ett parti som var meget vakkert og lettløpt, men med andre sko var det plutselig veldig ubehagelig. Oppover merket jeg ikke noe for det gikk såpass sakte men når jeg prøvde å løpe ble det bare tull. Med en annerledes såle under foten ble belastningen forskjellig og dette føltes ubehagelig. Missmotet steg og jeg var fortvilt. Jeg måtte igjen slippe mange løpere forbi meg. Det kjentes ikke ut som blemmer eller sår.
Jeg satte meg ned i lyngen og tok av meg skoene og sokkene for å sjekke. Alt så fint ut. Smurte dem godt inn med barnekrem og kledde på meg igjen. Mens jeg satt her seg det en jevn strøm med løpere forbi. Uansett måtte jeg bare prøve meg videre. Selv om jeg var fortvilet og lurte på om problemene skulle bli så store at de ville stoppe meg, så kan jeg ikke huske at jeg vurderte å bryte på noe tidspunkt underveis.
Jeg kom meg i gang igjen og det kjentes ikke så ille ut. Gikk og løp om hverandre og plutselig var jeg i gang igjen. I deilig løpsterreng bort til Refuge Bonatti var det jeg som suste forbi løpere. Merket fort at jeg torde holde større fart i nedoverbakkene takket være hoka skoene mine. Jeg var i sånt fint driv at jeg stoppet ikke på Refuge Bonatti, men sjekket inn og ut i samme bevegelse. Det var ikke langt til neste matstasjon og det var stort sett nedover. Nå var det bare å utnytte oppturen mens den varte.
Her er ett bilde som viser den siste strekningen vi har løpt.
Her er vi i ca. 2000 meters høyde hele veien.
Jeg vil også bytte til tørre klær på overkroppen, satser på å starte i kortermet skjorte selv om det er tidlig på morgenen og fremdeles ganske kjølig. Det tegner å bli en ny flott dag og vi skal rett opp fra Courmayeur så jeg får nok varmen i meg fort nok. En tørr langermet skjorte skal pakkes ned og lageret med gel skal fylles opp. Det å ha denne delen av planleggingen ferdig før man kommer inn til dropbagen synes jeg at sparer tid.
Mens jeg planlegger dette nyter jeg naturen og synes at vi mister høyde alt for sakte. Jeg skjønner at den siste biten ned kommer til å bli bratt. Vi kommer til drikkestasjonen Col Checroit som ligger på toppen av alpinbakken ned til Courmayeur. Jeg tar bare en kjapp kopp med cola og stormer videre. Mange løpere sitter på benkene her og tar seg en pause. Nedstigningen til Courmayeur er for meg en ren lidelse, det går så sakte. En endeløs strøm av løpere må slippes forbi på den smale stien som bukter seg i ett uendelig antall hårnålssvinger nedover fjellsida. Stien består av veldig finkornet sand som blir virvlet opp i luften av alle løperne som passerer. Langt om lenge kommer vi ned på ordentlig vei og jeg fikk humpet meg bort til sportssenteret der dropbagen ble utlevert.
Dropbagutleveringen foregår utendørs og ved inngangen til området står en kar og roper ut startnumrene på løperne, og straks er det en som finner frem min bag og gir den til meg og sender meg videre inn i sportssenteret.
Her er det ett yrende liv. Utrolig mange som er inne samtidig her. Jeg finner meg en plass og gjør det jeg har planlagt først. Så kommer jeg på at det kan være greit å få i meg noe mat. Henter noe pasta som de servere og setter meg for å spise. Det er tørt og smaker ingenting. Tar en tur på toalettet mens jeg nå er innendørs, må stå noen minutter i kø men det går rimelig greit. Prøver å spise litt mer pasta men det er håpløst, gafler i meg litt appelsin og banan. Fyller på med drikke og setter avgårde igjen. Brukte faktisk litt over 40 minutter her, det burde jeg klart raskere.
Klokka er nesten 9 når jeg forlater sportssenteret i Courmayeur og tar fatt på veien opp mot Refuge Bertone. Etter ett flatt parti igjennom byen begynte bakkene. Her ble jeg gående å prate litt med en franskmann som jeg såvidt hilste på før start. Vi gikk sammen helt til det var slutt på asfalten da forsvant han foran meg. For første gang under løpet møtte jeg ordentlig motgang. Det var fryktelig tungt oppover, jeg måtte bare bite tennene sammen mens jeg forbannet den dagen jeg hadde meldt meg på dette tullet. Noen tok meg igjen og gikk forbi mens andre igjen gikk saktere enn meg oppover. Akkurat det å passere andre som slet enda mer enn meg var faktisk en vitamininnsprøytning og det hjalp på humøret. Det begynte å bli varmt mens jeg gikk oppover inne i skogen. Vissheten om at vi skulle få ett flatt parti når vi var oppe hjalp også, og smått om senn var jeg oppe. Fikk i meg cola og fylte vannflaskene og kom meg videre.
Selv om jeg synes jeg brukte rimelig lang tid i Courmayeur så var det mange som nok brukte mye lenger tid, for ved Refuge Bertone så hadde jeg plutselig avansert 146 plasser og var oppe på 1078. plass. Disse passerte jeg ikke i løypa!
Vi kom inn i ett parti som var meget vakkert og lettløpt, men med andre sko var det plutselig veldig ubehagelig. Oppover merket jeg ikke noe for det gikk såpass sakte men når jeg prøvde å løpe ble det bare tull. Med en annerledes såle under foten ble belastningen forskjellig og dette føltes ubehagelig. Missmotet steg og jeg var fortvilt. Jeg måtte igjen slippe mange løpere forbi meg. Det kjentes ikke ut som blemmer eller sår.
Jeg satte meg ned i lyngen og tok av meg skoene og sokkene for å sjekke. Alt så fint ut. Smurte dem godt inn med barnekrem og kledde på meg igjen. Mens jeg satt her seg det en jevn strøm med løpere forbi. Uansett måtte jeg bare prøve meg videre. Selv om jeg var fortvilet og lurte på om problemene skulle bli så store at de ville stoppe meg, så kan jeg ikke huske at jeg vurderte å bryte på noe tidspunkt underveis.
Jeg kom meg i gang igjen og det kjentes ikke så ille ut. Gikk og løp om hverandre og plutselig var jeg i gang igjen. I deilig løpsterreng bort til Refuge Bonatti var det jeg som suste forbi løpere. Merket fort at jeg torde holde større fart i nedoverbakkene takket være hoka skoene mine. Jeg var i sånt fint driv at jeg stoppet ikke på Refuge Bonatti, men sjekket inn og ut i samme bevegelse. Det var ikke langt til neste matstasjon og det var stort sett nedover. Nå var det bare å utnytte oppturen mens den varte.
Her er ett bilde som viser den siste strekningen vi har løpt.
Her er vi i ca. 2000 meters høyde hele veien.
onsdag 18. september 2013
Ultra Trail du Mont Blanc. Del 3. Les Chapieux - Arête du Mont-Favre
I Les Chapieux spiser jeg godt og fyller opp min ekstraflaske med cola. Det er nesten 15 kilometer til neste servicestasjon, og det kan være greit å ha litt i reserve. Vi skal nå opp nesten 1000 høydemeter over Col de la Seigne og inn i Italia. Her starter vi med mange kilometer på asfalt. Faktisk så får vi 300 høydemeter på asfalt, det går ganske radig her med en kombinasjon av lett jogg og rask gange. Det begynner endelig å tynnes ut litt, her er det ikke noen køfølelse selv om det fremdeles er godt med folk i nærheten.
Ett stykke opp i dalen ser jeg at slangen med lys bukter seg stadig brattere opp fjellsida og skjønner at det nærmer seg slutten på kosen. Vi får ett lite parti med slak nedoverbakke før alvoret begynner og oppdager at mange rundt meg er i full gåmodus og går også denne nedoverbakken. På nytt bærer det oppover og også her er det greit å finne noen som holder god fart å ligge bak. Vi blir en gruppe på 5-6 personer som følges oppover, stadig passerer vi folk. Noen holder lavere tempo, mens andre sitter og tar seg en pause. Jeg avanserer 149 plasser opp til Col de Seigne, men mange av disse ble nok passert mens de spiste i Le Chapieux.
Ned til Lac Combal er det "bare" litt over 500 høydemeter, og også her går det saktere med meg der det er bratt, men her er flere relativt flate partier der jeg får løpt litt. Når vi kommer ned på nivå med servicestasjonen er det en dårlig grusvei vi løper på. Jeg taper bare 9 plasser ned her og er nå nummer 1318. Jeg får med meg at jeg ligger 2.20 foran cutoff.
Ut fra Lac Combal fortsetter vi på grusveien ett par kilometer, det er flatt. Så tar vi av veien og begynner stigninga opp til Arête du Mont-Favre. Jeg henger meg på ei ganske ung jente oppover, det går greit unna og vi passerer mange løpere. Det begynner å lysne og hodelykta blir slått av i bakkene. Selv om det går bratt oppover så er det mange kyr på beite her. Det har vært ganske kaldt gjennom natta. Jeg hører at jeg puster tungt og at det kommer en liten pipelyd når jeg trekke pusten. Typisk for kaldt vær. Selv om jeg puster tungt har jeg ingen problemer med å følge på. Jeg føler meg sterk og blir inspirert av alle de vi går forbi.
På toppen sitter det mange å puster ut. For første gang fikk jeg virkelig se utsikten fra høyden og det er slående vakkert. Jeg hadde med meg kamera, men under løp som betyr noe for meg har jeg problem med å flytte fokus bort fra løpet, derfor tok jeg ingen bilder underveis. Jeg fant dette bildet av Arête du Mont-Favre på nettet:
.jpg)
Som man ser er det ikke noen topp. Jeg passerte her klokka 6.37 og det hadde akkurat blitt lyst nok til å slå av hodelykta. Så om ikke bakken opp hadde tatt pusten fra meg så holdt utsikten vi fikk når vi kom over kanten på å gjøre det. Bare helt utrolig vakkert.
Vi har nå ganske nøyaktig 100 km igjen til mål. Jeg er nummer 1231. Vi skal nå ned 1200 høydemeter på 9 km, og jeg kan ikke si jeg gleder meg til dette.
Ett stykke opp i dalen ser jeg at slangen med lys bukter seg stadig brattere opp fjellsida og skjønner at det nærmer seg slutten på kosen. Vi får ett lite parti med slak nedoverbakke før alvoret begynner og oppdager at mange rundt meg er i full gåmodus og går også denne nedoverbakken. På nytt bærer det oppover og også her er det greit å finne noen som holder god fart å ligge bak. Vi blir en gruppe på 5-6 personer som følges oppover, stadig passerer vi folk. Noen holder lavere tempo, mens andre sitter og tar seg en pause. Jeg avanserer 149 plasser opp til Col de Seigne, men mange av disse ble nok passert mens de spiste i Le Chapieux.
Ned til Lac Combal er det "bare" litt over 500 høydemeter, og også her går det saktere med meg der det er bratt, men her er flere relativt flate partier der jeg får løpt litt. Når vi kommer ned på nivå med servicestasjonen er det en dårlig grusvei vi løper på. Jeg taper bare 9 plasser ned her og er nå nummer 1318. Jeg får med meg at jeg ligger 2.20 foran cutoff.
Ut fra Lac Combal fortsetter vi på grusveien ett par kilometer, det er flatt. Så tar vi av veien og begynner stigninga opp til Arête du Mont-Favre. Jeg henger meg på ei ganske ung jente oppover, det går greit unna og vi passerer mange løpere. Det begynner å lysne og hodelykta blir slått av i bakkene. Selv om det går bratt oppover så er det mange kyr på beite her. Det har vært ganske kaldt gjennom natta. Jeg hører at jeg puster tungt og at det kommer en liten pipelyd når jeg trekke pusten. Typisk for kaldt vær. Selv om jeg puster tungt har jeg ingen problemer med å følge på. Jeg føler meg sterk og blir inspirert av alle de vi går forbi.
På toppen sitter det mange å puster ut. For første gang fikk jeg virkelig se utsikten fra høyden og det er slående vakkert. Jeg hadde med meg kamera, men under løp som betyr noe for meg har jeg problem med å flytte fokus bort fra løpet, derfor tok jeg ingen bilder underveis. Jeg fant dette bildet av Arête du Mont-Favre på nettet:
.jpg)
Som man ser er det ikke noen topp. Jeg passerte her klokka 6.37 og det hadde akkurat blitt lyst nok til å slå av hodelykta. Så om ikke bakken opp hadde tatt pusten fra meg så holdt utsikten vi fikk når vi kom over kanten på å gjøre det. Bare helt utrolig vakkert.
Vi har nå ganske nøyaktig 100 km igjen til mål. Jeg er nummer 1231. Vi skal nå ned 1200 høydemeter på 9 km, og jeg kan ikke si jeg gleder meg til dette.
tirsdag 17. september 2013
Ultra Trail du Mont Blanc. Del 2. Start - Les Chapieux
... Gå
Med nesten 2500 deltakere på start som skulle ut gjennom en relativt trang gate gikk det ganske sakte til å begynne med. Allikevel gikk det under 2 minutter til jeg nådde startstreken. Den første kilometeren gikk veldig sakte, med massevis av folk på begge sidene av gata. En helt utrolig opplevelse. Etter denne kilometeren begynte vi å få opp farta og løpet var i gang. Jeg legger ved ett oversiktskart av ruta samt høydeprofilen.
Fram til første drikkestasjon ved Les Houches er det relativt flatt, og meget folksomt. Her kommer første bakken. På høydeprofilen ser jo dette ut som en liten hump, men denne humpen er på 800 høydemeter. På høydeprofilen ser det jo ut som om vi skal opp på mange fjelltopper, men det er ikke sånn. Alle "toppene" er pass over til neste dal.
Jeg kom inn i en fin rytme og bare koste meg. Litt opp i bakken stod Jard, Anne Britt og Sharon og heiet, kjempemorsomt. Sharon tok dette bildet av meg der:
Nesten på toppen er jeg nummer 1519, men hvordan jeg lå an hadde jeg ingen anelse om underveis.
Med en gang vi begynner på den bratte nedstigninga merket jeg at dette kom til å bli tøft for lårene. Helt klart noe jeg ikke har fått trent på. Jeg gikk ned de bratteste partiene og ble forbiløpt av veldig mange. Ned til Saint Gervais taper jeg 111 plasser. Jeg hører speaker rope navnet mitt når jeg kommer inn her. Får fylt opp drikke og gafler i meg noen bananbiter og løper videre. På tur ut hører jeg speaker rope opp Einar fra Norge og skjønner at Einar er like bak.
Vi er nå nede på løypas laveste punkt, 810 moh. Nå begynner ca 23 km mer eller mindre sammenhengende stigning opp til Croix du Bonhomme. En stigning på nesten 1700 høydemeter. På veien opp dit skal vi innom både en mat- og en drikkestasjon. Det begynner å bli mørkt og jeg stopper for å finne frem hodelykta. Skifter samtidig til tørr langermet skjorte og tok fram stavene. Ikke at jeg trengte de på dette tidspunktet men jeg visste at det ville bli brattere snart, i tillegg irriterte de meg ved at de stadig slo meg på skulderen. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli med staver. Vannblemmer og sår i hendene, kanskje muskulære problemer da armer og skuldre ikke har fått nevneverdig med trening de siste årene. Tiden fikk vise. Hodelykta måtte brukes fra 20.30 til 6.30 altså 10 timer hver natt.
Det går slakt opp til vi er på Les Contamines etter 31 km. Her er første plassen hvor deltakerne kan få hjelp av sine eventuelle hjelpere. Jeg blir overrumplet av hvor mange mennesker det er her. Jeg får i meg litt mat og fyller igjen opp med drikke. Tiden ble tatt ved utgangen av matstasjonen og jeg har plutselig tatt 139 plasser. De fleste av disse passerte jeg nok på servicestasjonen da mange bruker mye tid på disse. Jeg har i hvert fall ikke passert så mange i løypa.
Det begynner å bli brattere og stadig mer teknisk. Men fremdeles er vi godt omringet av skog. Ett av de kjedeligere partiene. Vi kommer etterhvert opp til La Balme, her smaker jeg på det jeg kommer til å spise mye av underveis. Buljong med nudler som jeg spiser brød til. På tur ut fra stasjonen kjenner jeg meg litt kald og kler på meg jakke, hansker og lue. Nå er det slutt på skogen og ett utrolig syn åpenbarer seg, en lang, lang slange som bukter ser oppover fjellsida. Lys i fra alle hodelyktene. Etterhvert som jeg kommer høyere kan jeg snu meg å se samme synet nedover. Fasinerende.
Det er så mange løpere at man her går i kø. Vi har kommet såpass langt i løpet at løperne rundt en holder stort sett samme farta. Dermed er det bare å følge på i rekken, det går fort nok. Over toppen er ett av de aller mest tekniske partiene i hele løypa. På toppen her er jeg nummer 1381. Jeg har nå vært ute i åtte og en halv time og føler meg helt fin. Nedstigningen blir som den forrige, det går veldig sakte med meg og 77 personer passerer meg på turen ned til Les Chapieux.
Her foretar de stikkprøver av utstyret til utøverne. De har en 6-7 bord hvor det på hvert bord ligger en lapp med bilde av det som skal sjekkes ved det bordet. Vi som blir plukket ut blir henvist til ett tilfeldig bord. Jeg får på nytt sjekket jakken min. I tillegg sjekkes mobiltelefonen og min ekstra hodelykt. Dette går rimelig fort og jeg slippes videre inn på matstasjonen.
Ser at løperne stort sett er veldig konsentrert, nærmest i transe. Jeg er i kjempehumør og prater og spøker med de frivillige som lyser opp ved at noen vier dem annen oppmerksomhet enn bare for å få oppfylt sine behov.
Med nesten 2500 deltakere på start som skulle ut gjennom en relativt trang gate gikk det ganske sakte til å begynne med. Allikevel gikk det under 2 minutter til jeg nådde startstreken. Den første kilometeren gikk veldig sakte, med massevis av folk på begge sidene av gata. En helt utrolig opplevelse. Etter denne kilometeren begynte vi å få opp farta og løpet var i gang. Jeg legger ved ett oversiktskart av ruta samt høydeprofilen.
Fram til første drikkestasjon ved Les Houches er det relativt flatt, og meget folksomt. Her kommer første bakken. På høydeprofilen ser jo dette ut som en liten hump, men denne humpen er på 800 høydemeter. På høydeprofilen ser det jo ut som om vi skal opp på mange fjelltopper, men det er ikke sånn. Alle "toppene" er pass over til neste dal.
Jeg kom inn i en fin rytme og bare koste meg. Litt opp i bakken stod Jard, Anne Britt og Sharon og heiet, kjempemorsomt. Sharon tok dette bildet av meg der:
Nesten på toppen er jeg nummer 1519, men hvordan jeg lå an hadde jeg ingen anelse om underveis.
Med en gang vi begynner på den bratte nedstigninga merket jeg at dette kom til å bli tøft for lårene. Helt klart noe jeg ikke har fått trent på. Jeg gikk ned de bratteste partiene og ble forbiløpt av veldig mange. Ned til Saint Gervais taper jeg 111 plasser. Jeg hører speaker rope navnet mitt når jeg kommer inn her. Får fylt opp drikke og gafler i meg noen bananbiter og løper videre. På tur ut hører jeg speaker rope opp Einar fra Norge og skjønner at Einar er like bak.
Vi er nå nede på løypas laveste punkt, 810 moh. Nå begynner ca 23 km mer eller mindre sammenhengende stigning opp til Croix du Bonhomme. En stigning på nesten 1700 høydemeter. På veien opp dit skal vi innom både en mat- og en drikkestasjon. Det begynner å bli mørkt og jeg stopper for å finne frem hodelykta. Skifter samtidig til tørr langermet skjorte og tok fram stavene. Ikke at jeg trengte de på dette tidspunktet men jeg visste at det ville bli brattere snart, i tillegg irriterte de meg ved at de stadig slo meg på skulderen. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli med staver. Vannblemmer og sår i hendene, kanskje muskulære problemer da armer og skuldre ikke har fått nevneverdig med trening de siste årene. Tiden fikk vise. Hodelykta måtte brukes fra 20.30 til 6.30 altså 10 timer hver natt.
Det går slakt opp til vi er på Les Contamines etter 31 km. Her er første plassen hvor deltakerne kan få hjelp av sine eventuelle hjelpere. Jeg blir overrumplet av hvor mange mennesker det er her. Jeg får i meg litt mat og fyller igjen opp med drikke. Tiden ble tatt ved utgangen av matstasjonen og jeg har plutselig tatt 139 plasser. De fleste av disse passerte jeg nok på servicestasjonen da mange bruker mye tid på disse. Jeg har i hvert fall ikke passert så mange i løypa.
Det begynner å bli brattere og stadig mer teknisk. Men fremdeles er vi godt omringet av skog. Ett av de kjedeligere partiene. Vi kommer etterhvert opp til La Balme, her smaker jeg på det jeg kommer til å spise mye av underveis. Buljong med nudler som jeg spiser brød til. På tur ut fra stasjonen kjenner jeg meg litt kald og kler på meg jakke, hansker og lue. Nå er det slutt på skogen og ett utrolig syn åpenbarer seg, en lang, lang slange som bukter ser oppover fjellsida. Lys i fra alle hodelyktene. Etterhvert som jeg kommer høyere kan jeg snu meg å se samme synet nedover. Fasinerende.
Det er så mange løpere at man her går i kø. Vi har kommet såpass langt i løpet at løperne rundt en holder stort sett samme farta. Dermed er det bare å følge på i rekken, det går fort nok. Over toppen er ett av de aller mest tekniske partiene i hele løypa. På toppen her er jeg nummer 1381. Jeg har nå vært ute i åtte og en halv time og føler meg helt fin. Nedstigningen blir som den forrige, det går veldig sakte med meg og 77 personer passerer meg på turen ned til Les Chapieux.
Her foretar de stikkprøver av utstyret til utøverne. De har en 6-7 bord hvor det på hvert bord ligger en lapp med bilde av det som skal sjekkes ved det bordet. Vi som blir plukket ut blir henvist til ett tilfeldig bord. Jeg får på nytt sjekket jakken min. I tillegg sjekkes mobiltelefonen og min ekstra hodelykt. Dette går rimelig fort og jeg slippes videre inn på matstasjonen.
Ser at løperne stort sett er veldig konsentrert, nærmest i transe. Jeg er i kjempehumør og prater og spøker med de frivillige som lyser opp ved at noen vier dem annen oppmerksomhet enn bare for å få oppfylt sine behov.
Ultra Trail du Mont Blanc, frem til løpsstart.
Det har tatt lang tid å få skrevet denne bloggposten. Det er flere grunner til det.
Etter lange løp sliter jeg ofte med å huske de forskjellige tingene som skjedde og når/hvor de skjedde. Etterhvert som løpet kommer på avstand begynner jeg å huske mer, og det hjelper også å lese andres løpsskildringer.
En annen ting er at jeg ikke har hatt overskudd til å sette meg ned å skrive. Etter endt arbeidsdag har jeg stort sett flata ut på sofaen resten av dagen.
Nå begynner det å bli på tide å starte livet etter UTMB, og da må jeg først få skrevet litt fra løpet.
Geir og jeg kom til Chamonix på tirsdag ettermiddag ett par timer etter skjema. Vi spiste middag med Sharon, Jard og Anne Britt. Godt å treffe nordmenn, å få prata litt. Sharon og Anne Britt skulle starte på TDS tidlig neste morgen og de andre forsvant derfor ganske raskt etter middagen. Geir og jeg rusla litt rundt i byen på jakt etter en passelig plass å ta en øl før sengetid. Jeg har aldri tidligere vært i en by med en sånn utrolig mengde hoteller og sportsbutikker. Vi fant en grei pub og fikk tatt oss en øl og fant samtidig ut at disse ikke var mye billigere enn hjemme. En lang dag på reisefot er trøttende og det ble med den ene ølen før vi tusla tilbake på hotellet. Ett hotell som lå overraskende nært start/mål. Utsikten fra rommet var heller ikke ille.
Onsdagen ble brukt til å vandre gjennom messeområdet og å gjøre oss kjent i byen. Vi var begge usikre på om utstyret vårt tilfredsstilte kravene til arrangøren. Geir var rimelig sikker på at han måtte ha ny jakke og bukse. Jeg var usikker på om jakken min var god nok og jeg trengte nye terrengsko. Jeg hadde også planer om å kjøpe gel. Jeg falt for GU gel som vi ble servert under Thames path og håpet å kunne kjøpe noen av disse.
Vi fant en sekk vi kunne tenkt oss å kjøpe men den var bare til fremvisning. Jeg fikk kjøpt meg sko, gamasjer og gel. Geir fant også det han trengte. Jeg bestemte meg for å se om ikke jakken min gikk igjennom kontrollen.
Skoene var av det kjente merket Berg, fra Portugal. Jeg gikk med skoene i en dag og de føltes veldig bra.
Ellers gjorde vi ikke mye denne dagen. Om kvelden var vi og så litt på målgangen for de beste på TDS.
.JPG)
Tidlig neste morgen var vi på plass for å ta i mål Mona.
.JPG)
Ikke fullt så folksomt på denne tiden.
Torsdagen hadde ett gjøremål, startnummerutdelingen. Her var køen flere hundre meter lang, heldigvis var været strålende. Vi ble stående sammen med en hyggelig jente fra Malaysia. Vi ble fort klar over at det var de som sannsynligvis var enda mindre klar over hva de gikk til enn oss. Vi var skjønt enig om at hun ikke hadde en sjanse til å klare dette. Jeg sjekket etterpå og hun ble tatt av den første tidskontrollen.
Alle måtte ha med seg sekken de skulle bruke under løpet, ferdig pakket.
Omsider kom vi inn i sportssenteret. Første sjekk, 20€ seddel til depositum og legitimasjon. Neste stasjon, innlevering av 20€ seddel og sjekk av legitimasjon. Vi fikk med oss ett ark til levering på neste stasjon. Her skulle sekken sjekkes, dette var det jeg var litt spent på på forhånd. De sjekket ikke alt men 3-4 tilfeldige ting. Jakken som jeg var litt spent på ble sjekket og funnet OK. I tillegg ble varmeteppet(aliminiumsfolien) og lua mi sjekket. Hun ville også sjekke min heldekkende bukse(lang tights) men godtok at jeg sa at jeg ville starte løpet i denne. Etter dette var det utdeling av startnummer, dropbag, poser til brukt dopapir, egen praktisk søppel beholder som var genial til å feste klipse på sekken. Denne var glimrende til å kaste småsøppel som tomme gels. Tilslutt fikk vi en T-skjorte. Totalt brukte vi nesten 2 timer på hele prosessen. Når vi kom ut så vi at køen var eksakt like lang som når vi stilte oss i den.
Vi pakket dropbagen som ikke kunne leveres inn før løpsdagen, noe som Sharon tilbydde seg å gjøre for oss. Jeg hadde gjort valget når det gjaldt sko og det var å starte å løpe i mine nye sko og la Hokaene i dropbagen. Nå hadde vi ikke stort mer å gjøre før løpet skulle starte. Godt over ett døgn med bare venting.
Vi spiste middag om kvelden med mange av de andre norske: Jard, Anne Britt, Einar, Mona, Sharon, Geir og meg. Meget hyggelig selskap og ikke så aller verst mat.
Ideelt sett skulle man klart å holde seg lenge våken og sovet så lenge som mulig på fredagen. Løpet starter kl 16.30 og søvn kommer til å bli mangelvare. Døgnrytmen ville ikke la seg rikke på og vi var rimelig tidlig i seng.
Våknet tidlig på løpsdagen og fikk i oss en solid frokost. Stort sett alle valgene var tatt, men noen klarte vi å gjøre om på ganske sent. Vi hadde opprinnelig bestemt oss for å bruke flasker til drikke. To halvlitersflasker fremme på sekken og en tom bak i sekken som kunne fylles før de lengste strekkene. Geir ombestemte seg og gikk for blære i stedenfor. I siste liten ombestemte jeg meg når det gjaldt staver som jeg opprinnelig hadde bestemt meg for å droppe. Ett par kommentarer fra Tommy på Facebook fikk meg til å ta med stavene allikevel.
Vi fikk oss hver vår pizza som ett siste måltid. Deretter var det bare å skifte og gjøre seg klar. En god halvtime før start gikk vi ned til startområdet og fant oss en plass i skyggen for å vente.
Spent og nervøs. Det blåe som henger på sekken er drikkekoppen min. På armen har jeg ett refleksband som hadde en liten gjennomsiktig lomme der jeg hadde høydeprofilen. Matstasjonene med tilhørende cutoff-tid var avmerket. Veldig fint å ha dette lett tilgjengelig.
Starten nærmet seg og vi beveget oss inn i folkehavet. Geir ble værende bak i feltet mens jeg brøyta meg litt lenger frem. Klar, ferdig ....
Etter lange løp sliter jeg ofte med å huske de forskjellige tingene som skjedde og når/hvor de skjedde. Etterhvert som løpet kommer på avstand begynner jeg å huske mer, og det hjelper også å lese andres løpsskildringer.
En annen ting er at jeg ikke har hatt overskudd til å sette meg ned å skrive. Etter endt arbeidsdag har jeg stort sett flata ut på sofaen resten av dagen.
Nå begynner det å bli på tide å starte livet etter UTMB, og da må jeg først få skrevet litt fra løpet.
Geir og jeg kom til Chamonix på tirsdag ettermiddag ett par timer etter skjema. Vi spiste middag med Sharon, Jard og Anne Britt. Godt å treffe nordmenn, å få prata litt. Sharon og Anne Britt skulle starte på TDS tidlig neste morgen og de andre forsvant derfor ganske raskt etter middagen. Geir og jeg rusla litt rundt i byen på jakt etter en passelig plass å ta en øl før sengetid. Jeg har aldri tidligere vært i en by med en sånn utrolig mengde hoteller og sportsbutikker. Vi fant en grei pub og fikk tatt oss en øl og fant samtidig ut at disse ikke var mye billigere enn hjemme. En lang dag på reisefot er trøttende og det ble med den ene ølen før vi tusla tilbake på hotellet. Ett hotell som lå overraskende nært start/mål. Utsikten fra rommet var heller ikke ille.
Onsdagen ble brukt til å vandre gjennom messeområdet og å gjøre oss kjent i byen. Vi var begge usikre på om utstyret vårt tilfredsstilte kravene til arrangøren. Geir var rimelig sikker på at han måtte ha ny jakke og bukse. Jeg var usikker på om jakken min var god nok og jeg trengte nye terrengsko. Jeg hadde også planer om å kjøpe gel. Jeg falt for GU gel som vi ble servert under Thames path og håpet å kunne kjøpe noen av disse.
Vi fant en sekk vi kunne tenkt oss å kjøpe men den var bare til fremvisning. Jeg fikk kjøpt meg sko, gamasjer og gel. Geir fant også det han trengte. Jeg bestemte meg for å se om ikke jakken min gikk igjennom kontrollen.
Ellers gjorde vi ikke mye denne dagen. Om kvelden var vi og så litt på målgangen for de beste på TDS.
Tidlig neste morgen var vi på plass for å ta i mål Mona.
Ikke fullt så folksomt på denne tiden.
Torsdagen hadde ett gjøremål, startnummerutdelingen. Her var køen flere hundre meter lang, heldigvis var været strålende. Vi ble stående sammen med en hyggelig jente fra Malaysia. Vi ble fort klar over at det var de som sannsynligvis var enda mindre klar over hva de gikk til enn oss. Vi var skjønt enig om at hun ikke hadde en sjanse til å klare dette. Jeg sjekket etterpå og hun ble tatt av den første tidskontrollen.
Alle måtte ha med seg sekken de skulle bruke under løpet, ferdig pakket.
Omsider kom vi inn i sportssenteret. Første sjekk, 20€ seddel til depositum og legitimasjon. Neste stasjon, innlevering av 20€ seddel og sjekk av legitimasjon. Vi fikk med oss ett ark til levering på neste stasjon. Her skulle sekken sjekkes, dette var det jeg var litt spent på på forhånd. De sjekket ikke alt men 3-4 tilfeldige ting. Jakken som jeg var litt spent på ble sjekket og funnet OK. I tillegg ble varmeteppet(aliminiumsfolien) og lua mi sjekket. Hun ville også sjekke min heldekkende bukse(lang tights) men godtok at jeg sa at jeg ville starte løpet i denne. Etter dette var det utdeling av startnummer, dropbag, poser til brukt dopapir, egen praktisk søppel beholder som var genial til å feste klipse på sekken. Denne var glimrende til å kaste småsøppel som tomme gels. Tilslutt fikk vi en T-skjorte. Totalt brukte vi nesten 2 timer på hele prosessen. Når vi kom ut så vi at køen var eksakt like lang som når vi stilte oss i den.
Vi pakket dropbagen som ikke kunne leveres inn før løpsdagen, noe som Sharon tilbydde seg å gjøre for oss. Jeg hadde gjort valget når det gjaldt sko og det var å starte å løpe i mine nye sko og la Hokaene i dropbagen. Nå hadde vi ikke stort mer å gjøre før løpet skulle starte. Godt over ett døgn med bare venting.
Vi spiste middag om kvelden med mange av de andre norske: Jard, Anne Britt, Einar, Mona, Sharon, Geir og meg. Meget hyggelig selskap og ikke så aller verst mat.
Ideelt sett skulle man klart å holde seg lenge våken og sovet så lenge som mulig på fredagen. Løpet starter kl 16.30 og søvn kommer til å bli mangelvare. Døgnrytmen ville ikke la seg rikke på og vi var rimelig tidlig i seng.
Våknet tidlig på løpsdagen og fikk i oss en solid frokost. Stort sett alle valgene var tatt, men noen klarte vi å gjøre om på ganske sent. Vi hadde opprinnelig bestemt oss for å bruke flasker til drikke. To halvlitersflasker fremme på sekken og en tom bak i sekken som kunne fylles før de lengste strekkene. Geir ombestemte seg og gikk for blære i stedenfor. I siste liten ombestemte jeg meg når det gjaldt staver som jeg opprinnelig hadde bestemt meg for å droppe. Ett par kommentarer fra Tommy på Facebook fikk meg til å ta med stavene allikevel.
Vi fikk oss hver vår pizza som ett siste måltid. Deretter var det bare å skifte og gjøre seg klar. En god halvtime før start gikk vi ned til startområdet og fant oss en plass i skyggen for å vente.
Spent og nervøs. Det blåe som henger på sekken er drikkekoppen min. På armen har jeg ett refleksband som hadde en liten gjennomsiktig lomme der jeg hadde høydeprofilen. Matstasjonene med tilhørende cutoff-tid var avmerket. Veldig fint å ha dette lett tilgjengelig.
Starten nærmet seg og vi beveget oss inn i folkehavet. Geir ble værende bak i feltet mens jeg brøyta meg litt lenger frem. Klar, ferdig ....
mandag 5. august 2013
Kristins Runde for siste? gang
Da har jeg løpt Kristins Runde for 4. og sannsynligvis siste gang. To grunner til dette. Den ene er at arrangøren mest sannsynlig ikke kommer til å arrangere løpet igjen, og da gir det seg selv. Om løpet blir arrangert vil de måtte kreve inn lisensen som NFIF har valgt å innføre på mosjonsløp, og disse løpene kommer jeg ikke til å stille opp i.
I år var jeg litt i tvil om hvordan løpet kom til å passe inn i oppladninga til UTMB som går 4 uker senere. Men etterhvert som jeg tenkte meg om så synes jeg at det passet fint inn, alt etter hvordan jeg følte meg etter Xreid Hardangervidda. Og jeg har vel aldri følt meg bedre etter ett så langt løp før. Har vært forsiktig men allikevel fått inn noen gode økter. Påmeldt en uke før start og avtalte med Amund at han skulle sitte på med meg. Etter at jeg hadde lagt meg kvelden før løpet tikket det inn en melding fra Amund at han ikke kunne stille allikevel. Synd men da kunne jeg stille vekkerklokka fra 3.00 til 3.10.
Tidlig opp og oppgaven jeg har da er å få i meg så mye havregrøt som jeg klarer. Fikk i meg en god porsjon og kom meg av gårde. Vel fremme er det alltid gøy å få pratet litt med likesinnede før start. Fant også ut at jeg nok hadde ett litt vel avslappet forhold til det hele da både GPS klokke og caps var glemt hjemme. Fikk lånt en klokke av Marit sånn at jeg i det minste visste når på dagen det var.
Jeg visste at formen ikke var god nok til å matche tiden fra i fjor på 8.35, men jeg hadde ingen ambisjoner uansett, skulle få en god langtur og for all del ikke gå tom.
Ble løpende sammen med Per-Einar og vi var enige om at det gikk litt for fort fram til Ringkollen så farta ble justert litt ned. Syntes det var gøy å løpe og syntes at regnet som kom bare var deilig.
Ned fra Oppkuven etter ca. 35 km hugg det plutselig skikkelig til i høyre rumpeballe. Alle mulige tanker fløy gjennom hodet. Størst var naturligvis engstelsen for at UTMB skulle gå fløyte. Jeg hadde fått en allergisprøyte i samme rumpeballe to dager tidligere og lurte på om det kunne være en sammenheng, men dette kjentes veldig ut som en strekk. What to do? Midt i ingenmannsland og alt jeg klarte var å halte. Begynte å gå rolig mens jeg vurderte alternativene mine, jeg antok at jeg neppe var på den enkleste plassen for å bli hentet ut med bil. 25 km til neste servicestasjon og 19 km tilbake til den forrige. Vel, jeg hadde det ikke travelt og gikk videre. Kjente at den verste smerten ga seg og jeg prøvde noen meget lette løpesteg. Det gikk på ett vis, men jeg var også meget oppmerksom på det å løpe med smerter kan medføre at man løper feil for å avlaste området som gjør vondt med det resultatet at man pådrar seg en annen skade som kan være alvorligere. Så jeg gikk og småtrippet i regnet. Jeg hadde grei fart på gangen og veldig konsentrert under trippinga.
Før løpet hadde jeg fleipa om at jeg skulle safe meg inn over 10 timer for å få sølvspenna siden jeg hadde to i gull fra før. Nå tenkte jeg mest på muligheten for å komme til mål. Eller, det vil si, jeg regnet med at jeg skulle klare å komme meg til mål, spørsmålet var om det var verdt det. Etter en 15-20 km var farta tilnærmet normal og tanken nå var å komme meg til servicestasjonen for så å gå resten. Gikk fremdeles alle bakker men løp greit bortover og nedover men med veldig fokus på å løpe riktig. Her er også ett litt mer teknisk parti og fikk kjent at det fungerte greit å løpe også her, bittelitt murring men det var alt.
Fremme ved servicestasjonen var Per-Einar og Ninette akkurat på tur ut. Det var veldig overraskende for jeg syntes det hadde gått veldig sakte med meg. Jeg så også at jeg bare var 30 minutter bak passeringen min fra året før. Jeg fikk jo en god periode med hvile så det kan hende farten ble større en jeg ante når jeg kom i gang. Hadde jo som sagt ikke GPS-klokke så jeg sprang bare på følelsen.
Fylte bare opp drikkeblæra på sekken min og var snart på vei igjen. Planen om å gå resten var glemt og jeg satte etter Per-Einar og Ninette for om mulig få litt selskap på resten av turen. Tok den igjen akkurat i det vi kom til Mylla og hold sammen med Per-Einar resten av løpet, Ninette slapp oss litt om mot første toppen og ble litt etter men ikke mye. Vi lå utmerket plassert til å følge teten i dameklassen som vi møtte opp mot hver topp, kjempeartig. Jeg synes toppene på slutten var lettere enn jeg kan huske at de var, og godt er jo det.
Kjente bare litt murring siste del av løpet og har ikke kjent noe i ettertid. Det virker som om jeg slapp med skrekken, men det var ikke artig mens det stod på. Så rådet mitt til alle som får strekk er selvfølgelig å fortsett å løpe 46 km til.
Sølvspenna måtte jeg se langt etter da vi løp i mål på 9.20. En tid jeg før løpet ville vært fornøyd med. Så samlinga mi ble seende slik ut:
Stemninga i målområdet er meget koselig og jeg ble der vel i 2 timer før jeg kom meg i bilen og fikk kjørt hjem. Ultra nummer 51, check.
I år var jeg litt i tvil om hvordan løpet kom til å passe inn i oppladninga til UTMB som går 4 uker senere. Men etterhvert som jeg tenkte meg om så synes jeg at det passet fint inn, alt etter hvordan jeg følte meg etter Xreid Hardangervidda. Og jeg har vel aldri følt meg bedre etter ett så langt løp før. Har vært forsiktig men allikevel fått inn noen gode økter. Påmeldt en uke før start og avtalte med Amund at han skulle sitte på med meg. Etter at jeg hadde lagt meg kvelden før løpet tikket det inn en melding fra Amund at han ikke kunne stille allikevel. Synd men da kunne jeg stille vekkerklokka fra 3.00 til 3.10.
Tidlig opp og oppgaven jeg har da er å få i meg så mye havregrøt som jeg klarer. Fikk i meg en god porsjon og kom meg av gårde. Vel fremme er det alltid gøy å få pratet litt med likesinnede før start. Fant også ut at jeg nok hadde ett litt vel avslappet forhold til det hele da både GPS klokke og caps var glemt hjemme. Fikk lånt en klokke av Marit sånn at jeg i det minste visste når på dagen det var.
Jeg visste at formen ikke var god nok til å matche tiden fra i fjor på 8.35, men jeg hadde ingen ambisjoner uansett, skulle få en god langtur og for all del ikke gå tom.
Ble løpende sammen med Per-Einar og vi var enige om at det gikk litt for fort fram til Ringkollen så farta ble justert litt ned. Syntes det var gøy å løpe og syntes at regnet som kom bare var deilig.
Ned fra Oppkuven etter ca. 35 km hugg det plutselig skikkelig til i høyre rumpeballe. Alle mulige tanker fløy gjennom hodet. Størst var naturligvis engstelsen for at UTMB skulle gå fløyte. Jeg hadde fått en allergisprøyte i samme rumpeballe to dager tidligere og lurte på om det kunne være en sammenheng, men dette kjentes veldig ut som en strekk. What to do? Midt i ingenmannsland og alt jeg klarte var å halte. Begynte å gå rolig mens jeg vurderte alternativene mine, jeg antok at jeg neppe var på den enkleste plassen for å bli hentet ut med bil. 25 km til neste servicestasjon og 19 km tilbake til den forrige. Vel, jeg hadde det ikke travelt og gikk videre. Kjente at den verste smerten ga seg og jeg prøvde noen meget lette løpesteg. Det gikk på ett vis, men jeg var også meget oppmerksom på det å løpe med smerter kan medføre at man løper feil for å avlaste området som gjør vondt med det resultatet at man pådrar seg en annen skade som kan være alvorligere. Så jeg gikk og småtrippet i regnet. Jeg hadde grei fart på gangen og veldig konsentrert under trippinga.
Før løpet hadde jeg fleipa om at jeg skulle safe meg inn over 10 timer for å få sølvspenna siden jeg hadde to i gull fra før. Nå tenkte jeg mest på muligheten for å komme til mål. Eller, det vil si, jeg regnet med at jeg skulle klare å komme meg til mål, spørsmålet var om det var verdt det. Etter en 15-20 km var farta tilnærmet normal og tanken nå var å komme meg til servicestasjonen for så å gå resten. Gikk fremdeles alle bakker men løp greit bortover og nedover men med veldig fokus på å løpe riktig. Her er også ett litt mer teknisk parti og fikk kjent at det fungerte greit å løpe også her, bittelitt murring men det var alt.
Fremme ved servicestasjonen var Per-Einar og Ninette akkurat på tur ut. Det var veldig overraskende for jeg syntes det hadde gått veldig sakte med meg. Jeg så også at jeg bare var 30 minutter bak passeringen min fra året før. Jeg fikk jo en god periode med hvile så det kan hende farten ble større en jeg ante når jeg kom i gang. Hadde jo som sagt ikke GPS-klokke så jeg sprang bare på følelsen.
Fylte bare opp drikkeblæra på sekken min og var snart på vei igjen. Planen om å gå resten var glemt og jeg satte etter Per-Einar og Ninette for om mulig få litt selskap på resten av turen. Tok den igjen akkurat i det vi kom til Mylla og hold sammen med Per-Einar resten av løpet, Ninette slapp oss litt om mot første toppen og ble litt etter men ikke mye. Vi lå utmerket plassert til å følge teten i dameklassen som vi møtte opp mot hver topp, kjempeartig. Jeg synes toppene på slutten var lettere enn jeg kan huske at de var, og godt er jo det.
Kjente bare litt murring siste del av løpet og har ikke kjent noe i ettertid. Det virker som om jeg slapp med skrekken, men det var ikke artig mens det stod på. Så rådet mitt til alle som får strekk er selvfølgelig å fortsett å løpe 46 km til.
Sølvspenna måtte jeg se langt etter da vi løp i mål på 9.20. En tid jeg før løpet ville vært fornøyd med. Så samlinga mi ble seende slik ut:
Stemninga i målområdet er meget koselig og jeg ble der vel i 2 timer før jeg kom meg i bilen og fikk kjørt hjem. Ultra nummer 51, check.
fredag 26. juli 2013
Xreid Hardangervidda, en av de bedre og tøffere løpsopplevelser.
Jeg falt umiddelbart for dette løpet. En ting var selve løpet med turen over Hardangervidda og målgang på Gaustatoppen. En annen ting var at løpet passet meget godt inn som trening til The North Face Ultra-Trail du Mont-Blanc(UTMB).
Etterhvert som løpene man skal delta i nærmer seg så begynner man å følge med værmeldinga for aktuelt område. Så også denne gangen. Foran andre løp har disse variert mye og endret seg fra dag til dag, men denne gangen lå meldingen stabilt på godt vær.
Foran sånne løp er jeg usikker på det meste, på formen, oppladningen, været, påkledning, utstyr, dropbager og så videre. Ikke noe unntak denne gangen. Jeg gruer og gleder meg på så mange plan at det er helt vilt.
Normalt gjør jeg det meste av pakking og slikt i siste liten. Ikke helt sånn denne gangen, da jeg faktisk hadde pakket dropbagene før avreise. Så lenge jeg har bilen med meg rasker jeg med meg mye mer utstyr enn jeg trenger, bare sånn i tilfelle væromslag, at jeg skulle ombestemme meg eller liknende. Hotell ordnet jeg først ett par dager før løpet.
Jeg har aldri tidligere løpt ett løp med så lite support underveis. Hva skulle jeg spise underveis? Jeg bestemte meg for å gå for brødskiver. Ett og ett halvt brød ble smurt opp med mengder av smør og med forskjellig kjøttpålegg og brunost:
Dette er i seg selv ganske tørt og vanskelig å få ned etterhvert som spyttproduksjonen faller til ett minimum. Men med en sprut vann til hver munnfull fungerte dette greit. Jeg åt nok ikke alle 24 brødskivene, men heller ett par skiver for mye enn for lite, ikke veier de mye heller. Jeg hadde også med ett par gel for variasjonens skyld. Så 6 brødskiver med fra start og 6 skiver plassert i hver dropbag. Som drikke hadde jeg fra start 2 flasker Powerade som jeg fylte med vann fra bekker etterhvert som de ble tomme. Jeg hadde også to flasker Powerade ventende i hver dropbag.
Jeg hadde også plassert sko og klær i alle dropbagene men regnet ikke med å bruke mye av det.
Etter å ha fått gnagsår i mine gamle terrengsko helga før hadde de møtt en sin endelige skjebne. Uten terrengsko ble valget enkelt, mine godt prøvde Asics gel nimbus. Planla å bytte til Hoka på Kalhovd da det etter dette skulle være mest grus. Skovalget hadde jeg i ettertid ingenting å utsette på.
Sekken forøvrig var pakket kun med den obligatoriske utrustningen. Værmeldinga var god og det var ingen grunn til å ha med seg mer enn høyst nødvendig.
En av betingelsene for å få stikke av fra jobben var at jeg måtte være tilgjengelig på telefon og at jeg hadde med meg iPad i bussen til start for å ha kontroll over serverparken vår. Jeg måtte ta ett par telefoner på bussen, ellers var det stilt og fredelig på den fronten.
Kjørte hjemmefra rett etter jobb på torsdagen og var fremme i sjutiden. Under innsjekk på hotellet opplevde jeg første lille arrangørtabbe, fikk beskjed om at frokosten startet 7:30, samtidig med vår bussavgang. Fikk med meg resepsjonisten opp til arrangøren og etter en liten prat skulle han se hva han kunne gjøre. Kort tid etterpå var han tilbake med beskjed om frokost fra 6:45. Kjempeservice.
Dette var forøvrig den eneste lille anmerkning jeg hadde til hele arrangementet.
Rommet var fint men forferdelig varmt etter å ha ligget i sola hele dagen, og kun ett vindu som kunne åpnes bare såvidt på gløtt.
Middagen på kvelden var en hyggelig anledning til å treffe igjen gamle kamerater og å treffe noen nye. Matlysten var ikke helt på topp men jeg spiste så mye jeg klarte.
I seng i relativt ordentlig tid men som vanlig problemer med å sove ordentlig, og ett altfor varmt rom hjalp ikke på det.
Opp i 6 tiden, ferdig sjekket ut og klar i god tid før frokostserveringen åpnet. Litt dårlig matlyst på morgenen også men fikk da ned noe. Bekymrer meg litt at det fremdeles er 5 timer til start. Liker å komme meg i gang så snart som mulig etter frokost, særlig på så lange løp. Men først måtte vi jo komme oss til start og dit var det en tre timer lang busstur. Prøvde å slappe av så godt som mulig men det blir ikke ordentlig søvn. Hadde med meg tre stykk rislunch som jeg fordelte utover.
Noen bilder fra startområdet:
Vi fikk også tilbud om en Redbull før start av disse jentene:
Starten gikk og jeg lå vel midt i feltet, etter en liten kilometer så jeg meg tilbake og så at det var god strekk i feltet allerede:
Jeg bryr meg minimalt med hva andre gjør i slike løp og fokuserer på å løpe mitt eget løp. Om jeg tilsynelatende løper sammen med noen er det helt og holdent deres valg, jeg går der jeg føler for, løper når jeg vil og har akkurat den farten jeg føler er riktig til enhver tid.
Det var veldig greit å ha GPS'en fremme og kunne sjekke sporet med jevne mellomrom. Det hendte jeg var litt ute av kurs, men aldri mer enn 10-15 meter.
Noen bilder underveis:
Hadde en stund følge med Amund og Svein og fikk tatt dette bildet av guttene:
Jeg tar bilder med GPS'en min og den har en karabinkrok jeg ikke er flink nok til å få unna hele tiden.
Etter å ha løpt mye på grusveier og traktorspor fram til Rauhelleren ble det stadig mer uløpbar sti. Mellom Solheimstulen og Kalhovd var det ikke mange plasser man kunne løpe. Fra Kalhovd til Rjukan bare grusvei og bittelitt asfalt her løpte jeg i nedoverbakkene og gikk i oppoverbakkene og vekslet mellom gang og løp på flatene, deretter rett opp stort sett.
Løypa var på mange måter slik jeg hadde forventet den, jeg hadde håpet på bedre stier som det gikk an å løpe på men det var som det var.
Jeg har ingen skjema som jeg løper etter og fokuserer bare på å ikke løpe/gå for hardt og vet at gjør jeg dette så kommer jeg ganske høyt på listene til slutt.
Fulgte planen, eller mangelen på plan til punkt og prikke. Bruker minimalt med tid på sjekkpunktene, vil anslå at samlet tid på alle sjekkpunktene var 15-20 minutter. Hvile gjør man i mål. Byttet til Hokaene ved Kalhovd etter planen og er godt fornøyd med det valget.
Ble litt tatt på senga av mengden mygg som dukket opp på kvelden/natta og som gjorde det nesten umulig å stoppe for å tisse, eller finne frem hodelykta.
Den eneste nedturen jeg hadde underveis var ett lite anfall av svimmelhet som jeg fikk halvveis mellom Kalhovd og Rjukan. Måtte sette meg ned i noen minutter og vente på at det gikk over, noe det da også gjorde og jeg kjente ingenting til dette senere.
Knapt noe annet løp kan man se mål så langt unna:
Nesten litt demoraliserende, på dette tidspunktet hadde jeg ca. 9 timer igjen og kunne altså se målet i det fjerne.
Løp ikke forbi så mange underveis men på sjekkpunktene fikk jeg vite at jeg stadig avanserte da løpere foran meg brøt.
Det var selvfølgelig godt å nå toppen og følte at jeg sprang opp til toppen når det begynte å flate ut. Svært mange av turistene de siste hundre meterne visste hva som foregikk og klappet og oppmuntret, det føltes godt. Såpass unna gikk det den siste biten at fotografene ikke fikk det ordentlig med seg og jeg måtte gjøre en "rerun" for fotografenes ære.
En tredjeplass på 27 timer og 25 minutter var langt over forventningen, men ikke mindre velkommen.
Dette er dog den ekte målgangen, bildet stjålet av arrangøren.
Jeg nevnte for Fredrik at det første jeg skulle gjøre når jeg kom til hotellet var å bestille meg en pils, og etter ett lite minutt stakk han en iskald pils i neven min. Aldri har vel en øl smakt bedre. Takk Fredrik!!!
Noen bilder fra toppen:
Jeg hadde en på alle måter fantastisk tur som jeg sent vil glemme.
Noen tanker jeg har gjort meg i ettertid:
Jeg var egentlig i forferdelig dårlig form og ville vært veldig langt unna min bestetid på maraton. Dårlig trening i april etter 100 miles løp i slutten av mars og syk nesten hele mai får ta skylda for det.
Grunnen til at jeg allikevel gjør det såpass bra i ett sånt løp er flere. For å bli god på ultra må man løpe ultra og dette var min nummer 50. Beina mine tåler dette uten store problemer. En annen ting er også erfaringen, jeg kjenner meg selv veldig godt og kan min "evighetshastighet". Jeg vet hvor stor belastning jeg tåler uten å brenne meg opp.
Det går i større og større grad opp for meg at jeg er relativt mye dårligere når det går oppover, jo brattere jo verre. Her spiller formen en del inn, og mangel på spesifikk trening. Dette skal jeg bli mye flinkere å trene på i fremtiden.
Etter løpet har beina vært så fine som de aldri tidligere har vært etter så lange løp, og jeg har virkelig måtte holde meg selv igjen for å ikke løpe for mye for hardt nå etter løpet.
Hittil har jeg både gruet og gledet meg til UTMB, etter denne bekreftelsen på at jeg KAN så bare gleder jeg meg. Bring it on.
Etterhvert som løpene man skal delta i nærmer seg så begynner man å følge med værmeldinga for aktuelt område. Så også denne gangen. Foran andre løp har disse variert mye og endret seg fra dag til dag, men denne gangen lå meldingen stabilt på godt vær.
Foran sånne løp er jeg usikker på det meste, på formen, oppladningen, været, påkledning, utstyr, dropbager og så videre. Ikke noe unntak denne gangen. Jeg gruer og gleder meg på så mange plan at det er helt vilt.
Normalt gjør jeg det meste av pakking og slikt i siste liten. Ikke helt sånn denne gangen, da jeg faktisk hadde pakket dropbagene før avreise. Så lenge jeg har bilen med meg rasker jeg med meg mye mer utstyr enn jeg trenger, bare sånn i tilfelle væromslag, at jeg skulle ombestemme meg eller liknende. Hotell ordnet jeg først ett par dager før løpet.
Jeg har aldri tidligere løpt ett løp med så lite support underveis. Hva skulle jeg spise underveis? Jeg bestemte meg for å gå for brødskiver. Ett og ett halvt brød ble smurt opp med mengder av smør og med forskjellig kjøttpålegg og brunost:
Dette er i seg selv ganske tørt og vanskelig å få ned etterhvert som spyttproduksjonen faller til ett minimum. Men med en sprut vann til hver munnfull fungerte dette greit. Jeg åt nok ikke alle 24 brødskivene, men heller ett par skiver for mye enn for lite, ikke veier de mye heller. Jeg hadde også med ett par gel for variasjonens skyld. Så 6 brødskiver med fra start og 6 skiver plassert i hver dropbag. Som drikke hadde jeg fra start 2 flasker Powerade som jeg fylte med vann fra bekker etterhvert som de ble tomme. Jeg hadde også to flasker Powerade ventende i hver dropbag.
Jeg hadde også plassert sko og klær i alle dropbagene men regnet ikke med å bruke mye av det.
Etter å ha fått gnagsår i mine gamle terrengsko helga før hadde de møtt en sin endelige skjebne. Uten terrengsko ble valget enkelt, mine godt prøvde Asics gel nimbus. Planla å bytte til Hoka på Kalhovd da det etter dette skulle være mest grus. Skovalget hadde jeg i ettertid ingenting å utsette på.
Sekken forøvrig var pakket kun med den obligatoriske utrustningen. Værmeldinga var god og det var ingen grunn til å ha med seg mer enn høyst nødvendig.
En av betingelsene for å få stikke av fra jobben var at jeg måtte være tilgjengelig på telefon og at jeg hadde med meg iPad i bussen til start for å ha kontroll over serverparken vår. Jeg måtte ta ett par telefoner på bussen, ellers var det stilt og fredelig på den fronten.
Kjørte hjemmefra rett etter jobb på torsdagen og var fremme i sjutiden. Under innsjekk på hotellet opplevde jeg første lille arrangørtabbe, fikk beskjed om at frokosten startet 7:30, samtidig med vår bussavgang. Fikk med meg resepsjonisten opp til arrangøren og etter en liten prat skulle han se hva han kunne gjøre. Kort tid etterpå var han tilbake med beskjed om frokost fra 6:45. Kjempeservice.
Dette var forøvrig den eneste lille anmerkning jeg hadde til hele arrangementet.
Rommet var fint men forferdelig varmt etter å ha ligget i sola hele dagen, og kun ett vindu som kunne åpnes bare såvidt på gløtt.
Middagen på kvelden var en hyggelig anledning til å treffe igjen gamle kamerater og å treffe noen nye. Matlysten var ikke helt på topp men jeg spiste så mye jeg klarte.
I seng i relativt ordentlig tid men som vanlig problemer med å sove ordentlig, og ett altfor varmt rom hjalp ikke på det.
Opp i 6 tiden, ferdig sjekket ut og klar i god tid før frokostserveringen åpnet. Litt dårlig matlyst på morgenen også men fikk da ned noe. Bekymrer meg litt at det fremdeles er 5 timer til start. Liker å komme meg i gang så snart som mulig etter frokost, særlig på så lange løp. Men først måtte vi jo komme oss til start og dit var det en tre timer lang busstur. Prøvde å slappe av så godt som mulig men det blir ikke ordentlig søvn. Hadde med meg tre stykk rislunch som jeg fordelte utover.
Noen bilder fra startområdet:
Vi fikk også tilbud om en Redbull før start av disse jentene:
Starten gikk og jeg lå vel midt i feltet, etter en liten kilometer så jeg meg tilbake og så at det var god strekk i feltet allerede:
Jeg bryr meg minimalt med hva andre gjør i slike løp og fokuserer på å løpe mitt eget løp. Om jeg tilsynelatende løper sammen med noen er det helt og holdent deres valg, jeg går der jeg føler for, løper når jeg vil og har akkurat den farten jeg føler er riktig til enhver tid.
Det var veldig greit å ha GPS'en fremme og kunne sjekke sporet med jevne mellomrom. Det hendte jeg var litt ute av kurs, men aldri mer enn 10-15 meter.
Noen bilder underveis:
Hadde en stund følge med Amund og Svein og fikk tatt dette bildet av guttene:
Jeg tar bilder med GPS'en min og den har en karabinkrok jeg ikke er flink nok til å få unna hele tiden.
Etter å ha løpt mye på grusveier og traktorspor fram til Rauhelleren ble det stadig mer uløpbar sti. Mellom Solheimstulen og Kalhovd var det ikke mange plasser man kunne løpe. Fra Kalhovd til Rjukan bare grusvei og bittelitt asfalt her løpte jeg i nedoverbakkene og gikk i oppoverbakkene og vekslet mellom gang og løp på flatene, deretter rett opp stort sett.
Løypa var på mange måter slik jeg hadde forventet den, jeg hadde håpet på bedre stier som det gikk an å løpe på men det var som det var.
Jeg har ingen skjema som jeg løper etter og fokuserer bare på å ikke løpe/gå for hardt og vet at gjør jeg dette så kommer jeg ganske høyt på listene til slutt.
Fulgte planen, eller mangelen på plan til punkt og prikke. Bruker minimalt med tid på sjekkpunktene, vil anslå at samlet tid på alle sjekkpunktene var 15-20 minutter. Hvile gjør man i mål. Byttet til Hokaene ved Kalhovd etter planen og er godt fornøyd med det valget.
Ble litt tatt på senga av mengden mygg som dukket opp på kvelden/natta og som gjorde det nesten umulig å stoppe for å tisse, eller finne frem hodelykta.
Den eneste nedturen jeg hadde underveis var ett lite anfall av svimmelhet som jeg fikk halvveis mellom Kalhovd og Rjukan. Måtte sette meg ned i noen minutter og vente på at det gikk over, noe det da også gjorde og jeg kjente ingenting til dette senere.
Knapt noe annet løp kan man se mål så langt unna:
Nesten litt demoraliserende, på dette tidspunktet hadde jeg ca. 9 timer igjen og kunne altså se målet i det fjerne.
Løp ikke forbi så mange underveis men på sjekkpunktene fikk jeg vite at jeg stadig avanserte da løpere foran meg brøt.
Det var selvfølgelig godt å nå toppen og følte at jeg sprang opp til toppen når det begynte å flate ut. Svært mange av turistene de siste hundre meterne visste hva som foregikk og klappet og oppmuntret, det føltes godt. Såpass unna gikk det den siste biten at fotografene ikke fikk det ordentlig med seg og jeg måtte gjøre en "rerun" for fotografenes ære.
En tredjeplass på 27 timer og 25 minutter var langt over forventningen, men ikke mindre velkommen.
Dette er dog den ekte målgangen, bildet stjålet av arrangøren.
 |
| foto: Kai-Otto Melau |
Noen bilder fra toppen:
Jeg hadde en på alle måter fantastisk tur som jeg sent vil glemme.
Noen tanker jeg har gjort meg i ettertid:
Jeg var egentlig i forferdelig dårlig form og ville vært veldig langt unna min bestetid på maraton. Dårlig trening i april etter 100 miles løp i slutten av mars og syk nesten hele mai får ta skylda for det.
Grunnen til at jeg allikevel gjør det såpass bra i ett sånt løp er flere. For å bli god på ultra må man løpe ultra og dette var min nummer 50. Beina mine tåler dette uten store problemer. En annen ting er også erfaringen, jeg kjenner meg selv veldig godt og kan min "evighetshastighet". Jeg vet hvor stor belastning jeg tåler uten å brenne meg opp.
Det går i større og større grad opp for meg at jeg er relativt mye dårligere når det går oppover, jo brattere jo verre. Her spiller formen en del inn, og mangel på spesifikk trening. Dette skal jeg bli mye flinkere å trene på i fremtiden.
Etter løpet har beina vært så fine som de aldri tidligere har vært etter så lange løp, og jeg har virkelig måtte holde meg selv igjen for å ikke løpe for mye for hardt nå etter løpet.
Hittil har jeg både gruet og gledet meg til UTMB, etter denne bekreftelsen på at jeg KAN så bare gleder jeg meg. Bring it on.
Abonner på:
Innlegg (Atom)