Ultra Trail du Mont Blanc. Del 5. Refuge Bonatti- Champex-Lac

Det blir litt vanskeligere terreng å holde farten oppe i. Jeg løper der jeg kan men det blir ikke mange stegene i slengen. Ned til Arnuva er det ikke langt og det tar bare en time. Nå var det greit å få i seg mat igjen og jeg spiste en tallerken buljong med nudler og brød til. Etter at jeg hadde fylt opp med veske så ble jeg stående og spise appelsin. Det gjorde tre andre også. Etter ett par minutter stod vi fremdeles der og niåt appelsiner. Hun som sto og skar opp appelsinene ble større og større i øynene. Hun mumlet noe om at de måtte være veldig gode. Vi ble tilslutt ferdig og nå stod stigningen opp til Grand Col Ferret på programmet. På fem kilometer stiger vi nesten 800 meter til løypas høyeste punkt 2537 meter over havet. Dette er også grensa mellom Italia og Sveits.

Klokka passerte nå ett midt på dagen og det begynte å bli godt og varmt.  Jeg gledet meg til å komme opp i høyden på dagtid siden de to foregående "toppene" hadde vært forsert om natta. Bortsett fra noen flate meter ut fra Arnuva og noen hundre meter relativt flatt ett stykke opp så var det bratt. Denne strekningen ble også den langsomste mellom to sjekkpunker som jeg hadde under hele løpet. Snittfarten var 2,97 km/t. Jeg merket det godt også at nå gikk det langsomt men det var ikke mer å hente. Selv om jeg sneglet meg stadig saktere oppover så passerte jeg mange løpere her. Det hjalp godt på humøret. Jeg avanserte 90 plasser opp her og var nå inne blant de 1000 beste for første gang.

Ikke så langt fra toppen tok jeg igjen en familie som var ute på tur. Yngstemann, kanskje 6 år gammel, gikk med egen sekk og så ut som han koste seg. Jeg stoppet opp og ga han noen komplimenter på engelsk som han naturligvis ikke skjønte noe av. Foreldrene lyste opp av det jeg sa og oversatte som best de kunne. Hva jeg sa? Nei, det husker jeg ikke.

Det flatet litt ut når vi nærmet oss toppen og her ble det også endel vind. Mange stoppet opp for å ta på seg jakke men det anså jeg ikke som nødvendig. Her var ett parti der vi var ganske nært ett stup og det var lagt ut noe som kunne minne om nettingen fra fotballmål bare med tykkere tau. Denne lå halvveis begravet i sanden og gjorde det nok litt tryggere her på litt fuktigere dager. På toppen av dette passet var det fantastisk utsikt til begge landene.

Dette skiltet står på toppen og imponerende nok så stemte tiden jeg hadde brukt fra Courmayeur nøyaktig med det som står på skiltet. Jeg har jo riktig nok hatt 1500 meter netto stigning mens skiltet viser tiden motsatt vei. Til La Fouly brukte jeg en og en halv time så jeg beveger meg litt raskere enn gjennomsnittsturisten.

Som på alle andre toppunkter så sitter det mange å puster ut. Jeg nyter utsikten ett par sekunder før jeg haster videre. Stien nedover her er brei og fin og det er ikke brattere enn at det går fint an å løpe. Nå venter 20 km med mer eller mindre nedoverbakke. På disse 20 km skal vi ned nesten 1500 høydemeter.

Jeg har ikke kommet mange hundre meter ned før jeg møter en ung, vakker dame som løper uanstrengt og raskt oppover samtidig som hun heier på alle hun møter. Selv om det nå er mulig å holde høy fart så er ikke kroppen så interessert i det. 22 timer og 100 km er unnagjort og det setter sine spor. Det blir løping med innlagte gåpauser selv i nedoverbakke. Flere har slengt seg ned ved siden av løypa og sover.

Kommer ned til La Peule og her er det mulig å få fylt drikkeflaskene. Ingen servicestasjon men rennende vann fra en slange. Jeg fyller flaskene mine når en kar ber om å få låne den ene flaska. Jeg skjønner jo ingenting da han snakker fransk men det går etter hvert opp for meg at han trenger den for å fylle blæra si på en ordentlig måte uten å risikere å væte ut hele sekken sin. Selvfølgelig får han det.

Nå er det ett parti som er ganske kupert både opp og ned. Her tar jeg igjen ett par svensker, blant annet Bo Johansson som jeg har truffet på mange løp opp igjennom. Vi ble løpende og prate litt før han til slutt slipper.

Vi får en liten kilometer på asfalt før vi kommer inn til La Fouly. Nå er jeg sulten og spiser to boller med buljong med nudler og brød. Drikker cola og spiser appelsin. God og mett roter jeg litt før jeg finner utgangen og holder på å løpe i feil retning når jeg kommer ut av teltet. Jeg bare fulgte etter en løper som jeg så litt foran meg. Jeg ble heldigvis varslet med en gang og fikk snudd. Hvorfor ikke den andre løperen ble det det vet jeg ikke, men jeg var for sliten til å bry meg om andre.

Vi fortsetter på asfalt ut av landsbyen men tar snart av denne. Vi fortsetter nedover ett stykke til og løper igjennom en liten landsby som heter Praz de Fort før vi igjen vender nesen oppover.

Vi skal opp bare 400 høydemeter opp til Champex Lac men det går mye inne i skog og det liker jeg ikke noe særlig. Midt inne i skogen dukker det plutselig opp ett sjekkpunkt der det står 1,5 km til Champex Lac. Dette er vel bare for å få varslet opp dit for der er det tillatt med assistanse. Det står ett vanntrau der som jeg bruker til å kjøle meg litt ned. Det ligger fem-seks ølbokser til avkjøling der og det er utrolig fristende å knabbe en av de med seg. Men jeg er jo snill gutt så...

Det er lange 1500 meter men når jeg nærmer meg så er det litt liv og leven før jeg kommer inn i teltet. Størrelsen her kom som ett sjokk på meg. Her var det virkelig folksomt. Løpere og hjelpere overalt.
Bruker litt tid på å orientere meg i folkehavet men får omsider gjort det jeg skal. Det går mot kveld så jeg bytter til langermet og finner frem hodelykta. Den hadde jeg vært våken nok til å bytte batteri på i Courmayeur. Hvorfor bruker folk så lang tid inne på servicestasjonene? For meg er det viktig å holde det gående mest mulig kontinuerlig. Jeg har avansert til 747. plass og er fortsatt meget godt gående.