TEC, historien om ett brutt løp.

Så var TEC over for i år. Året da E'en i TEC virkelig ga mening. Året jeg brøt mens jeg var med i tetkampen, frisk, opplagt og uskadet. Hva skjedde? Vi får komme tilbake til det, la oss gå tilbake til start.

Fredag morgen tok jeg toget til Lillestrøm for å bli plukket opp av Marit. Hun hadde lastet bilen så full av utstyr, telt og stoler/bord at det nesten ikke var plass til det viktigste: oss løpere. Vi plukket opp Knut og satte kursen mot Stockholm. Lunsj ble inntatt på McDonalds rett over grensa. Resten av turen bortover var ganske hendelsesløs.

Vi traff på Anders som akkurat hadde vært å sjekket løypa som han mente var i veldig bra stand, HA, det var da det. Vi sjekket inn på hotellet og bestemte oss for å sette opp teltet med en gang. Good choice. Vi fant en god plass og fikk opp teltet ganske fort og greit. En times avslapping før felles middag var OK. Middagen var god og det er alltid hyggelig å hilse på gamle bekjente. Maten gjorde meg trøtt og litt over 8 tuslet jeg opp på rommet for å pakke ut og legge klart det jeg regnet med å ha på meg under løpet og plassere resten i prioritert rekkefølge i bagen. At det går an å ta så feil.

Jeg var tidlig i seng og sov godt hele natta. Våknet uthvilt i god tid før vekkerklokka, stod opp og trakk fra gardinene. For å spare eventuelle lesere for mulige traumer skal jeg ikke skrive hva jeg tenkte da, men heller beskrive det jeg så for det er ganske enkelt. Alt var hvitt. Det hjalp ikke å se godt etter for da ble det bare hvitere, snøen lavet fremdeles ned. Dette var jeg ikke mentalt forberedt på i det hele tatt. Etter værmeldinga skulle det komme litt regn om natta og muligens i morgentimene så jeg var forberedt på at det kunne være litt bløtt i skogen, men dette...

Kledde på meg og gikk for å spise frokost med de andre, mens jeg prøvde å la realitetene sykne inn. Matsalen var allerede halvfull av ferdig påkledde løpere. Vi norske fant hverandre og bestemte oss for å  hente startnummeret og gå tilbake til hotellet og vente så lenge som muligfør vi gikk til start. Vi fikk nummer og chip utlevert med beskjed om at starten var utsatt til kl. 12 da de måtte rydde løypa for trær som hadde falt i løpet av natten. Ikke annet å gjøre enn å tusle ned på hotellet å slappe av.

Ny gameplan måtte lages. Langt fra alle hadde med seg klær for disse forholdene. Jeg håpet jeg hadde det.
I og for seg hadde jeg det, men hadde jeg nok? Siden det fremdeles var sludd ved start måtte jeg starte med regnjakken, som også er den varmeste og var beregnet på natten. En langermet og en kortermet teknisk skjorte under den fikk duge. Valgte også lange tights og tok overtrekksbukse over for å ikke bli for våt, den var også beregnet på natten. Heldigvis hadde jeg med meg terrengskoene og neoprensokkene så der var valget enkelt. Så for meg litt improvisasjon etter hvert.

Løypa var lagt om til den opprinnelige og ikke helt lik den jeg løpte i fjor. Det betød mere skogsstier istedenfor vei. Ikke helt heldig etter forholdene.

Starten gikk og vi subbet av gårde i 10-15 cm sørpe. Ca. 10 løpere forsvant av gårde foran meg og i løpet av de første rundene ble jeg passert av noen få til. Skjønte jo ganske fort at det kom til å bli en strabasiøs ferd men prøvde å skyve de tankene unna. Sprang uten pulsbelte og uten å se på klokka annet enn ved runding, fokuserte på å få en billig reise. Gikk de bratteste bakkene. Etter 2-3 timer begynte veiene å bli brøytet og det lettet en del. Etter ca. 5 timer fikk jeg en liten downperiode hvor jeg følte meg søvnig, har ikke opplevd noe slikt før, ikke sliten men søvnig. Rart, men det gikk over etter en liten runde. Etter 34 km tok jeg igjen de første med en runde og etter det passerte jeg stadig løpere noe som var ganske motiverende. Jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg lå an og på dette tidspunktet brydde jeg meg ikke så mye om det.

Ut på 7. runden begynte jeg å skjønne at jeg måtte bryte, knærne begynte å murre. Terrengløping trenger man vanligvis litt tilvenning til, og dette er ganske snilt terreng normalt, men dette var f*** ikke normalt. Nå gled man litt i frasparket overalt og mye i skogen. Jeg begynte å bli seriøst redd for leddene og leddbåndene mine, i tillegg begynte det å bli kaldere og dermed også is på veiene på natta. I tillegg blir røttene vanskeligere å se i lyset fra hodelykta. Jeg vurderte det for for farlig å fortsette, en skade kunne fort ødelegge hele sesongen og dette løpet var ikke ett løp jeg satset mye på. Jeg kunne selvfølgelig roet helt ned og safet inn men det så jeg ikke noe poeng med. 100 miles har jeg løpt før og jeg var der for å få en bra tid og brukbar plassering. I tillegg ville restitusjonen bli vesentlig kortere med å stoppe. Avgjørelsen tok jeg helt uten glede, og bestemte meg samtidig for å fullføre 50 miles.

Vel inne på hotellrommet fikk jeg gitt beskjed til de som fulgte meg live hva som hadde skjedd slik at de slapp å lure, samtidig sjekket jeg resultatene og så at jeg lå på 3. plass når jeg brøt. Akkurat det føltes litt ekkelt, men jeg var da, og er fremdeles sikker på at jeg gjorde det riktige. No regrets. Dusjet og skiftet og gikk for å hjelpe Marit og Knut. Fikk meg noen timers urolig søvn på natta før jeg var klar til å hjelpe dem igjennom de siste timene. Sola kom frem og det ble varmt og godt, Anders og jeg fikk pakket teltet og ordnet det meste slik at det var minst mulig slikt å tenke på for de tøffeste av oss. Vi fikk Marit og Knut trygt i mål over en halv time før tidsfristen i dette knallharde løpet.

Hjemturen gikk greit dersom vi ser bort fra en liten punktering.

Arrangøren lagde ett kjempeflott arrangement og fortjener all mulig skryt, men dersom løpet ikke flyttes til ett gunstigere tidspunkt så blir det siste gangen der for meg.

Nå skal jeg ut å teste hodelykta jeg kjøpte og ikke fikk prøvd og samtidig få inn litt terrengtrening så jeg er bedre forberedt neste gang.