72439 vidunderlige meter

Det tok ikke lang tid før jeg fikk revansjert det brutte løpet i Täby. I dag er jeg ekstra fornøyd med at jeg da nøyde meg med 50 miles. Kroppen rakk å bli nogenlunde restituert og overskuddet var tilbake på plass.

Det var heldigvis ikke snø jeg fikk se når jeg så i vinduet om morgenen, men en nydelig dag og skyfri himmel. Perfekt løpevær og temperatur. Det var bare å gafle i seg en god frokost og sette seg i bilen. Litt under 2 timers kjøring til Helgelandsmoen der Ringerike ultrafestival ble arrangert.

Var fremme kl. 10:30. Godt å ha god tid til å hilse på "familien". Artig at mange har vært innom bloggen og lest litt.

Jeg fortalte alle at målet for dagen var 70 km. Når sant skal sies var dette sekundærmålet. Mitt egentlige mål var over 72 km og dermed en snitthastighet under 5 min/km. Planen var å gå ut i 4:50-4:55 og se hvor lenge det holdt.

Med nydelig vær var bekledningen ett enkelt valg denne gangen, men i det jeg skulle ta på meg kompresjonsstrømpene klarte jeg å rive de nesten helt av. Rifta var helt nede ved hælen så de var uaktuell å bruke. Valgte å benytte meg av de sokkene vi fikk som deltakerpremie og det ble helt OK, men det hadde vært artig å visst om leggkrampene jeg fikk uti løpet hadde uteblitt om jeg hadde kunne bruke kompresjonsstrømper. Svaret på det får man vel aldri.

Kl. 12 gikk startskuddet, det var godt å komme i gang. Som vanlig er det vanskelig å holde igjen i starten men det gikk da forholdsvis greit. En kjapp titt på TV-skjermen ved passering viste at jeg fort stabiliserte meg på 4:49 i snitt. De tre første timene hadde jeg følge med Svend Otto som hadde 71 km og pers som mål, og gjerne gikk ned i forsøket enn å ikke ha prøvd. Etter 3 timer forsvant han plutselig og ble raskt langt bak. Etter 40 km kjente jeg at krampen kom snikende i begge leggene og valgt å umiddelbart slakke litt ned på farten og fikk første km over 5:00. Maraton ble passert på 3:24 som vel er 3. raskeste jeg har løpt maraton. Sørget hele tiden for å ligge på grensen til krampen. Det hugg til 3-4 ganger men ikke værre enn at jeg klarte å løpe de av meg med å senke tempet 2-300 meter.

Frem til 55 km gikk det nogenlunde greit, men deretter var det ett slit. På dette tidspunktet lå jeg greit foran skjema men jeg begynte å tvile. Begynte å helle vann over hodet ved hver passering og det hjalp godt. Synes det begynte å gå sakte, men klokka viste at kilometrene tikket jevnt inn på 5:10-5:15 som var innenfor det jeg måtte ha. Det som var tyngst underveis var ikke bakken, der gikk farta ned automatisk, men å øke farta igjen på toppen av bakken og etter drikkestasjonen. Fra 66 til 69 gikk det over 5:20 men nå hadde jeg rimelig kontroll og klarte å øke farten igjen de siste kilometrene. Det var en lykkelig Ragnar som stoppet på signal klokken 18. 72439 meter er en pers jeg er fonøyd med.

Fornøyd Ragnar. (Bildet er stjålet fra Kondis, Fotograf: Olav Engen)

Underveis visste jeg lite om hvordan jeg lå an. Ca. 10 løpere gikk ut raskere enn meg og jeg så jo at noen av disse ble borte underveis eller at jeg passerte dem igjen. Jeg visste at Didrik lå 5 runder foran meg og Dag 2 1/2 runde foran. Etter ca 5 timer hørte jeg av speaker at jeg lå på 3. plass. Hvor langt bak det var til 4. plassen ante jeg ikke men jeg kunne ikke se noen som løp raskere, og så lenge ingen passert meg var jo saken grei. Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg, avstanden bakover ble jo på nesten 5 km.  Siste timen løp vi tre i teten like raskt/sakte. Den eneste som passerte meg var Jari som vant 12 timers på 144 km. Imponerende!

At jeg fikk min andre pengepremie på litt over 7 måneder er jo helt utrolig morsomt, jeg hadde for lenge siden akseptert at jeg var med i gamet for deltakerpremiens skyld. Det viktigste er uansett at jeg har det gøy med det jeg driver med og at jeg nå har en personlig rekord på 6 timers som jeg er stolt av.

Takk til arrangøren for ett som vanlig topp arrangement, synd at det var siste gangen.

Her følger Garmin loggen min fra løpet:

Til vi sees igjen, god trening.

Ragnar