En høstsesong på godt og vondt. Del 3

Siden jeg ga meg tidlig i Skövde trengte jeg ikke lang tid til restitusjon og det betydde at Ultrabirken kunne vurderes. Været tegnet bra så det ble til at jeg meldte meg på. Planla å kjøre opp kvelden før og sove i bilen. Planla å være på plass i god tid før startnummerutdelinga slutta kl. 22, men som året før klarte jeg å havne i bilkø. Svingte inn på parkeringsplassen to minutter før det stengte, slengte fra meg bilen og sprang inn. Der møtte jeg Sharon som hadde vært i samme køen og jammen dukket ikke Nina opp rett etterpå. Startnumrene til oss ultraløpere hadde de begynt å pakke bort for transport til start morgenen etter, men vi fikk dem ut.

Det viste seg at Sharon også skulle sove i bilen, vi fikk anbefalt en parkeringsplass som dugde. Litt proviantering på Kiwi rundt hjørnet så fant vi parkeringsplassen. Sharon hadde klart å skade seg mens hun satt i bilkø(all clutchingen) og var i tvil om hun kom til å starte.Sov godt og spratt opp om morgenen. Sharon hadde ikke blitt bedre i løpet av natten og hadde bestemt seg for å la være å løpe, det var jo kjedelig. Jeg gjorde meg klar og tuslet bort til bussen for transport til start. Masse kjentfolk på bussen, alltid hyggelig å treffes igjen. Vi var fremme en time før start og med bare ett par varmegrader ble det småkjølig.

Starten gikk og jeg følte meg pigg og fin, de 2-3 første km går stort sett oppover og alt gikk fint. Så plutselig, etter at de verste bakkene var unnagjort så fikk møtte jeg veggen i ei lita kneik. Det ble helt umulig å presse seg, så med 54 km igjen å løpe var det bare å gire ned. Gå i selv den minste bakke og løpe/jogge ellers.  Med fantastisk vær og minst like fantastisk natur var det bare å nyte turen. Jeg koste meg virkelig. Løypa var fin, det jeg ikke likte var partiet i den gamle løypa etter at vi kom ned fra fjellet. Med 13 km igjen kom vi inn i løypa til det vanlige Birkebeinerløpet og der var det fullt av folk, ok med litt selskap.

Så langt har jeg funnet ut at de farligste partiene i trailløp er der det er fullstendig flatt. Konsentrasjonen blir borte og plutselig ligger man langflat, så også denne gangen. Med ganske nøyaktig 9 km igjen lå jeg der med stygge blødende sår på hendene og stikkende smerter i ett kne. Jeg fryktet at jeg måtte gå de siste kilometerne og mens jeg stod å prøvde å vaske bort noe blod med gress kom Nina løpende. Rart med det, når unge, vakre jenter kommer løpende så strammer man seg opp. Surret en buff rundt såret og tok en sjanse på å prøve å løpe.Etter noen hundre meter ble kneet bedre og det gikk fint å løpe. Løp sammen med Nina i 4-5 km, vi småpratet om løst og fast, det var godt å få tankene bort fra smertene i hånden(der det var verst). Plutselig ble Nina etter, om det var jeg som kvikna til eller hun som fikk det tyngre skal jeg ikke si, men bort ble hun. Når jeg lukter målseilet har jeg nok en tendens til å øke farten så det kan være det som hente.

Tiden min ble vel 30-45 minutter svakere enn jeg hadde tenkt meg, men det er ikke så nøye jeg hadde en strålende dag på fjellet!!

Uka etter var det tid for jobb som fartsholder under Oslo maraton. En jobb jeg setter utrolig stor pris på.

Banangumlende fartsholder

Jeg hadde fått 4:15 puljen sammen med Tom-Rune. Bedre makker kunne jeg ikke fått. Det å være fartsholder er veldig givende. Vi holder jevn fart og skal være så sosial som mulig underveis. Kommer med råd og tips, vi oppmuntrer og jager vekk negative tanker i tillegg prøver vi å få liv i publikum. Til å begynne med er det ganske mange rundt oss men det tynnes ut etterhvert og mot slutten jager vi de siste kreftene ut av de medløperne som er i nærheten og nesten dytter de foran oss. Vel i mål var jeg mest sliten i stemmebåndene. Normalt etter ett så langt løp bruker jeg å være kjempetørst, men nå var jeg verken sliten eller tørst, deilig etter en maraton. Utrolig hyggelig når folk kommer bort for å takke etter løpet, det gjør det virkelig verd det. Denne jobben kommer jeg til å holde på :)