Jeg vil også bytte til tørre klær på overkroppen, satser på å starte i kortermet skjorte selv om det er tidlig på morgenen og fremdeles ganske kjølig. Det tegner å bli en ny flott dag og vi skal rett opp fra Courmayeur så jeg får nok varmen i meg fort nok. En tørr langermet skjorte skal pakkes ned og lageret med gel skal fylles opp. Det å ha denne delen av planleggingen ferdig før man kommer inn til dropbagen synes jeg at sparer tid.
Mens jeg planlegger dette nyter jeg naturen og synes at vi mister høyde alt for sakte. Jeg skjønner at den siste biten ned kommer til å bli bratt. Vi kommer til drikkestasjonen Col Checroit som ligger på toppen av alpinbakken ned til Courmayeur. Jeg tar bare en kjapp kopp med cola og stormer videre. Mange løpere sitter på benkene her og tar seg en pause. Nedstigningen til Courmayeur er for meg en ren lidelse, det går så sakte. En endeløs strøm av løpere må slippes forbi på den smale stien som bukter seg i ett uendelig antall hårnålssvinger nedover fjellsida. Stien består av veldig finkornet sand som blir virvlet opp i luften av alle løperne som passerer. Langt om lenge kommer vi ned på ordentlig vei og jeg fikk humpet meg bort til sportssenteret der dropbagen ble utlevert.
Dropbagutleveringen foregår utendørs og ved inngangen til området står en kar og roper ut startnumrene på løperne, og straks er det en som finner frem min bag og gir den til meg og sender meg videre inn i sportssenteret.
Her er det ett yrende liv. Utrolig mange som er inne samtidig her. Jeg finner meg en plass og gjør det jeg har planlagt først. Så kommer jeg på at det kan være greit å få i meg noe mat. Henter noe pasta som de servere og setter meg for å spise. Det er tørt og smaker ingenting. Tar en tur på toalettet mens jeg nå er innendørs, må stå noen minutter i kø men det går rimelig greit. Prøver å spise litt mer pasta men det er håpløst, gafler i meg litt appelsin og banan. Fyller på med drikke og setter avgårde igjen. Brukte faktisk litt over 40 minutter her, det burde jeg klart raskere.
Klokka er nesten 9 når jeg forlater sportssenteret i Courmayeur og tar fatt på veien opp mot Refuge Bertone. Etter ett flatt parti igjennom byen begynte bakkene. Her ble jeg gående å prate litt med en franskmann som jeg såvidt hilste på før start. Vi gikk sammen helt til det var slutt på asfalten da forsvant han foran meg. For første gang under løpet møtte jeg ordentlig motgang. Det var fryktelig tungt oppover, jeg måtte bare bite tennene sammen mens jeg forbannet den dagen jeg hadde meldt meg på dette tullet. Noen tok meg igjen og gikk forbi mens andre igjen gikk saktere enn meg oppover. Akkurat det å passere andre som slet enda mer enn meg var faktisk en vitamininnsprøytning og det hjalp på humøret. Det begynte å bli varmt mens jeg gikk oppover inne i skogen. Vissheten om at vi skulle få ett flatt parti når vi var oppe hjalp også, og smått om senn var jeg oppe. Fikk i meg cola og fylte vannflaskene og kom meg videre.
Selv om jeg synes jeg brukte rimelig lang tid i Courmayeur så var det mange som nok brukte mye lenger tid, for ved Refuge Bertone så hadde jeg plutselig avansert 146 plasser og var oppe på 1078. plass. Disse passerte jeg ikke i løypa!
Vi kom inn i ett parti som var meget vakkert og lettløpt, men med andre sko var det plutselig veldig ubehagelig. Oppover merket jeg ikke noe for det gikk såpass sakte men når jeg prøvde å løpe ble det bare tull. Med en annerledes såle under foten ble belastningen forskjellig og dette føltes ubehagelig. Missmotet steg og jeg var fortvilt. Jeg måtte igjen slippe mange løpere forbi meg. Det kjentes ikke ut som blemmer eller sår.
Jeg satte meg ned i lyngen og tok av meg skoene og sokkene for å sjekke. Alt så fint ut. Smurte dem godt inn med barnekrem og kledde på meg igjen. Mens jeg satt her seg det en jevn strøm med løpere forbi. Uansett måtte jeg bare prøve meg videre. Selv om jeg var fortvilet og lurte på om problemene skulle bli så store at de ville stoppe meg, så kan jeg ikke huske at jeg vurderte å bryte på noe tidspunkt underveis.
Jeg kom meg i gang igjen og det kjentes ikke så ille ut. Gikk og løp om hverandre og plutselig var jeg i gang igjen. I deilig løpsterreng bort til Refuge Bonatti var det jeg som suste forbi løpere. Merket fort at jeg torde holde større fart i nedoverbakkene takket være hoka skoene mine. Jeg var i sånt fint driv at jeg stoppet ikke på Refuge Bonatti, men sjekket inn og ut i samme bevegelse. Det var ikke langt til neste matstasjon og det var stort sett nedover. Nå var det bare å utnytte oppturen mens den varte.
Her er ett bilde som viser den siste strekningen vi har løpt.
Her er vi i ca. 2000 meters høyde hele veien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar