Med nesten 2500 deltakere på start som skulle ut gjennom en relativt trang gate gikk det ganske sakte til å begynne med. Allikevel gikk det under 2 minutter til jeg nådde startstreken. Den første kilometeren gikk veldig sakte, med massevis av folk på begge sidene av gata. En helt utrolig opplevelse. Etter denne kilometeren begynte vi å få opp farta og løpet var i gang. Jeg legger ved ett oversiktskart av ruta samt høydeprofilen.
Fram til første drikkestasjon ved Les Houches er det relativt flatt, og meget folksomt. Her kommer første bakken. På høydeprofilen ser jo dette ut som en liten hump, men denne humpen er på 800 høydemeter. På høydeprofilen ser det jo ut som om vi skal opp på mange fjelltopper, men det er ikke sånn. Alle "toppene" er pass over til neste dal.
Jeg kom inn i en fin rytme og bare koste meg. Litt opp i bakken stod Jard, Anne Britt og Sharon og heiet, kjempemorsomt. Sharon tok dette bildet av meg der:
Nesten på toppen er jeg nummer 1519, men hvordan jeg lå an hadde jeg ingen anelse om underveis.
Med en gang vi begynner på den bratte nedstigninga merket jeg at dette kom til å bli tøft for lårene. Helt klart noe jeg ikke har fått trent på. Jeg gikk ned de bratteste partiene og ble forbiløpt av veldig mange. Ned til Saint Gervais taper jeg 111 plasser. Jeg hører speaker rope navnet mitt når jeg kommer inn her. Får fylt opp drikke og gafler i meg noen bananbiter og løper videre. På tur ut hører jeg speaker rope opp Einar fra Norge og skjønner at Einar er like bak.
Vi er nå nede på løypas laveste punkt, 810 moh. Nå begynner ca 23 km mer eller mindre sammenhengende stigning opp til Croix du Bonhomme. En stigning på nesten 1700 høydemeter. På veien opp dit skal vi innom både en mat- og en drikkestasjon. Det begynner å bli mørkt og jeg stopper for å finne frem hodelykta. Skifter samtidig til tørr langermet skjorte og tok fram stavene. Ikke at jeg trengte de på dette tidspunktet men jeg visste at det ville bli brattere snart, i tillegg irriterte de meg ved at de stadig slo meg på skulderen. Jeg var veldig spent på hvordan det ville bli med staver. Vannblemmer og sår i hendene, kanskje muskulære problemer da armer og skuldre ikke har fått nevneverdig med trening de siste årene. Tiden fikk vise. Hodelykta måtte brukes fra 20.30 til 6.30 altså 10 timer hver natt.
Det går slakt opp til vi er på Les Contamines etter 31 km. Her er første plassen hvor deltakerne kan få hjelp av sine eventuelle hjelpere. Jeg blir overrumplet av hvor mange mennesker det er her. Jeg får i meg litt mat og fyller igjen opp med drikke. Tiden ble tatt ved utgangen av matstasjonen og jeg har plutselig tatt 139 plasser. De fleste av disse passerte jeg nok på servicestasjonen da mange bruker mye tid på disse. Jeg har i hvert fall ikke passert så mange i løypa.
Det begynner å bli brattere og stadig mer teknisk. Men fremdeles er vi godt omringet av skog. Ett av de kjedeligere partiene. Vi kommer etterhvert opp til La Balme, her smaker jeg på det jeg kommer til å spise mye av underveis. Buljong med nudler som jeg spiser brød til. På tur ut fra stasjonen kjenner jeg meg litt kald og kler på meg jakke, hansker og lue. Nå er det slutt på skogen og ett utrolig syn åpenbarer seg, en lang, lang slange som bukter ser oppover fjellsida. Lys i fra alle hodelyktene. Etterhvert som jeg kommer høyere kan jeg snu meg å se samme synet nedover. Fasinerende.
Det er så mange løpere at man her går i kø. Vi har kommet såpass langt i løpet at løperne rundt en holder stort sett samme farta. Dermed er det bare å følge på i rekken, det går fort nok. Over toppen er ett av de aller mest tekniske partiene i hele løypa. På toppen her er jeg nummer 1381. Jeg har nå vært ute i åtte og en halv time og føler meg helt fin. Nedstigningen blir som den forrige, det går veldig sakte med meg og 77 personer passerer meg på turen ned til Les Chapieux.
Her foretar de stikkprøver av utstyret til utøverne. De har en 6-7 bord hvor det på hvert bord ligger en lapp med bilde av det som skal sjekkes ved det bordet. Vi som blir plukket ut blir henvist til ett tilfeldig bord. Jeg får på nytt sjekket jakken min. I tillegg sjekkes mobiltelefonen og min ekstra hodelykt. Dette går rimelig fort og jeg slippes videre inn på matstasjonen.
Ser at løperne stort sett er veldig konsentrert, nærmest i transe. Jeg er i kjempehumør og prater og spøker med de frivillige som lyser opp ved at noen vier dem annen oppmerksomhet enn bare for å få oppfylt sine behov.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar